På parti med Enga

Oslo Nye Teater frir til fotballpublikum.

ENGA FOR ALLE PENGA: «Neste kamp» er et skamløst publikumsfrieri, tilegnet fotballfansen på Oslo Øst. Dagny Drage Kleivas byromsscenografi viser Vålerenga på sitt fineste. Foto: L-P Lorentz
ENGA FOR ALLE PENGA: «Neste kamp» er et skamløst publikumsfrieri, tilegnet fotballfansen på Oslo Øst. Dagny Drage Kleivas byromsscenografi viser Vålerenga på sitt fineste. Foto: L-P LorentzVis mer

MUSIKKTEATER: «En hundreårskrønike fra Vålerenga», kaller teatret det. «Neste kamp» følger et hundreår i en bydel gjennom en hundreårings liv.

Hundreåringen har fått navnet Henry Abelsen og fødselsdato 29. juli 1913, den samme dagen som Vålerenga Idrettsforening ble stiftet.

Hans liv er klisjéutgaven av et østkantliv, med økonomiske vansker, fyll og fanteri, trøbbel med å holde på en jobb, samlivsbrudd og elendighet. Og så fotball, så klart.

Henry er en ivrig Vål'enga-supporter. For ham, som barn og i ung, voksen og gammel utgave, ligger det håp i hver en Vålerenga-kamp.

Supporterkulturen hylles. Gjennom den skildres lokalpatriotisme og samhørighet, troen på en framtid, vilje til å gå videre, styrken til ikke å gi opp.

Underveis fortelles også bydelens historie.

Lett å forstå Supporterukulturen, det skal sies, forties heller ikke helt.

Forestillingen snerter innom både rasistisk banankasting og økonomiske misligheter, uten at noen av delene framstilles som særlig mer alvorlig enn guttestreker.

I Henrys øyne er det kanskje ikke det. Han har større synder på egen samvittighet.

Dem innrømmer han, en etter en, med en troverdig blanding av anger og rampeguttaktig gjenstridig stolthet, når han skal intervjues i forbindelse med hundreårsdagen.

Nettopp disse innrømmelsene, levert med tørrvittig, treffsikker timing av Finn Schau, er vel det som gjør den grinete gamle gubben sympatisk. Det, og det at han er så lett å forstå, så gjenkjennelig som type.

Når hverdagen er en kamp, skal det godt gjøres om man ikke innimellom ender som taper.

Også Benjamin Helstad og Mads Henning Jørgensen, som spiller den unge og den voksne utgaven av rollefiguren, med skyggelua som stafettpinne (et artig scenisk grep blant mange artige sceniske grep) viser en blanding av sjarm og sårbarhet som gjør Henry til en antihelt verd å heie på.

I tillegg er barnet Henry hjertelig til stede, en rolle Jacob Blixt Flaten, Henrik Günther og Elias Aarflot deler på.

De nevnte, barn og voksne, innehar også rollene som Henrys etterkommere.

Folkelig «Neste kamp» har kampsanger som sitt tonefølge, og invitasjonene til publikumsdeltakelse er mange. Premierepublikum, der mange med fotballskjerf og -flagg satt strategisk plassert på de fremste seteradene, var ikke tunge å be.

Forestillingen er publikumsfrier nok til å kunne bli en folkefest også i resten av spilleperioden.

Kjetil Indregård og Steinar Berthelsen har smurt tjukt på med virkemidler.

Her er vulgærhumor og breiale typer, varme og sentimentalitet, glede og humør. Her er kjærlighet og kampvilje, østkantspråklig ordbevissthet, og tablåer som forteller mer enn det som synes i bildet.

Johannes Joner er tildelt flere farsetydelige karikerte rollefigurer, som han med farsetydelig karikert mimikk gjør det meste ut av, og Nasrin Khusrawi, Siw Anita Andersen og Kari-Ann Grønsund framstiller grepa kvinnfolk, med egne fotballskjerf og kjeftamentet i orden.

Unni Wilhelmsen bidrar med flere inderlige musikalske øyeblikk, og Dagny Drage Kleivas gårdsløkke-scenografi viser oss Vålerenga på sitt aller mest nabolags-idylliske.

GOD TIMING: Finn Schau er tørrvittig treffsikker som den eldste Henry Abelsen. Foto: L-P Lorentz
GOD TIMING: Finn Schau er tørrvittig treffsikker som den eldste Henry Abelsen. Foto: L-P Lorentz Vis mer