På parti med næringslivet

Medier og millionærer og politikere fra allverdens partier hylder for tida Bellona. «En konkret miljøsuksess» lød en overeskrift i Aftenposten.

Hyldesten er ikke grunnløs. Bellonas innsats på sitt felt _ tekniske løsninger på utvalgte miljøområder _ er respektabel. Men får resten av miljøbevegelsen samme respekt fra Bellona? Det virker som om miljøstiftelsen vil opphøye sitt upolitiske miljøvern til det eneste gyldige. Frederic Hauge har nettopp kalt Erik Damman, nokså misvisende, en 68er, og finenr et sykt at denne generasjonen skal ha så stor innflytelse. Hauge tror i alvor, om ikke konkret, at politikerne kan «dra til månen», ifølge Dagbladet. Der må de vel slå lag med oss andre som mener at miljøarbeidet har en politisk dimensjon. Fra månen bør det komme et svar: Bellonas konkrete suksess skyldes mye at an på det hold driver med det populære miljøvernet _ teknologiske løsninger som ikke går utover levestandarden, ikke truer vekstpolitikken, ikke plager noen med spørsmålet om global fordeling. Bellonas miljøvern er, konkret forstått, billig.

Bellonas viktige arbeid med radioaktiviteten på Kola dreier seg om et område som ikke truer norske økonomiske interesser, men som truer norsk miljø. FIVHs Norwatch-prosjekt tar opp miljøproblemer forårsaket av norsk industri i u-land, dvs., noe som truer norske økonomiske interesser, men ikke vårt miljø. Det er en tyngre jobb. Den møter motstand. Norsk Hydro har sterke økonomiske interesser av å bygge ut en gruve og en aluminiumsfabrikk i Orissa i India, de argumenterer med arbeidsplasser i Norge, og de bagatelliserer miljø- og sosiale problemer ved utbyggingen. Når Bellona skaper inntrykk av at alle miljøproblemer kan løses teknisk og billig, og at næringslivet i sin brede alminnelighet lengter etter miljøvern, kaster de grønske i øynene på folk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er usant at tekniske løsninger muliggjør evig forbruksvekst. Verden må også stanse overforbruket der det økologisk vurdert er for høyt, og de fattige må få nok. Å innbille seg at Norge kan tredoble sitt privatforbruk på 50 år slik prognosene tilsier, i takt med store deler av verden, samtidig som de fattige øker sitt, er en behagelig og farlig overtro. Forskeren John Hille har arbeidet med å formidle anslagene til det anerkjente tyske Wuppertalinstituttet. De antyder at et bærekraftig energiforbruk med dagens befolkning vil ligge på halvparten av det norske, som altså må ned, selv med ny teknologi. årt kjøttforbruk er det dobbelte av hva alle kan ha hvis matjord og det biologiske mangfoldet skal bevares, bomullsforbruket tre ganger for høyt. Vi kan uansett teknologiløsninger ikke bygge et høyhus av et kilo sement. Forbruket av alle disse nøkkelressursene vokser fitt her til lands fordi norsk økonomi gjør det. Vi trenger tekniske løsninger, men de spises opp av veksten, og vel så

det, hvis ikke noen føyer til det Bellona hever seg over: Moral, politikk _ og upopulære tiltak som gir mindre til oss og mer til de fattige, tiltak som næringslivet og mediene ikke applauderer for. Energibruken pr. produsert enhet i industrien synker, men den totale energibruken øker likevel fordi produksjonen øker mer enn effektiviseringen fra et nivå som ikke er bærekraftig i utgangspunktet. Om så Bellona skaffet oss ubegrenset med ren energi, må vi begrense oss: Energi gjør det mulig å bygge overalt, spa opp hver m2 jordoverflate.

«Konkret» er et sentralt Bellona-ord. De lyktes i starten med medievennlige aksjoner mot enkeltbedrifter. Godt. Men dette er punktmiljøvern. Miljøproblemene skyldes hele vår livsform og produksjonsmåte, som er «usynlig», ukonkret. Konkurransen som hoveddrivkraft er usynlig, men ikke virkningene. Disse mekanismene kan bare forstås og endres gjennom politisk kritikk, ikke gjennom aksjoner, teknologi og konkretisme. Vi har en parallell i solidaritetsdebatten, som i dag mest framstår som en serie utvalgte enkeltsaker _ asylsøkere som får eller ikke får opphold på humanitært grunnlag. De er få, de er billige for Norge, og de er sjelden de fattigste. På 70-tallet ble «Ny økonomisk verdensorden» diskutert, dvs. muligheten for en avskaffelse av nøden. Uten å bringe en milliard ut av den absolutte fattigdommen (de er faktisk konkrete mennesker, men «usynlige»), løser vi ikke fattigdomstragedien i verden _ en tragedie som også er et miljøproblem fordi fattigdom gir befolkningsvekst og

umuliggjør ekte demokrati. Løsningene fins, men de koster _ og de krever _ «umoderne» og «ukonkrete» visjoner.

Bellonas teknologiarbeid skal respekteres. Men det skal også Erik Dammans forum for systemdebatt, som tar opp det som er langsiktig nødvendig. Hvordan skal vi organisere økonomien for å styre storselskapenes konkurranse om profitt, som presser fram rovdrift, økt energiforbruk, økt skjevfordeling, mer grådighetskultur verden over _ og der all teknologi brukes i kampen om å forvandle natur til kapital. Dagens verdifrie turbokapitalisme kritiseres nå av verdikonservative som Francis Sejersted og superspekulanter som George Soros. Skal Bellona lykkes med sitt, må andre deler av miljøbevegelsen arbeide for en økologisk økonomi _ og de beste av våre politikere må hentes tilbake fra månen. Konkrete handlinger uten styrende, usynlige verdier og visjoner blir blinde.

Bellona skal respekteres. Men Bellonas stigende avhengighet av næringslivet for å overleve, gjør ikke det til en selvfølge. Hva om man kommer til konklusjoner som næringslivet ikke vil betale for? Å tilpasse seg for å overleve, utgjør en overhengende fare for den som er sponset. Det er atskillig lettere å beholde integriteten for dem som betales av medlemmer som deler idegrunnlaget _ og også får penger fra vår liberale og demokratisk kontrollerte stat, som bidrar noe til organisasjoner som motarbeider den herskende samfunnskursen, uten å trekke i lønna.

Bellona vilvære til størst glede for miljøet hvis stiftelsen erkjenner at miljøbevegelsen må være mangfoldig. Og kanskje må organisasjonen dempe selvfølelsen litt. Hvis Dagbladets referat fra Hauges champagnetreff nylig er korrekt _ det er ikke dementert _ skal Bellona samarbeide med industrien om intet mindre enn forurensningsløsninger for hele kloden. Når Bellona er ferdig med Russland om kanskje 20 år, står Kina for tur... Kanskje kan jobben bli for tung for Bellona (og industrien) alene? Bellona må gjerne være konsulentfirma for næringslivet, men det kan vel ikke utelukkes at de trenger hjelp fra resten av verden for å finne løsningene på det hav av miljøproblemer som ligger og venter, og som delvis vil være forskjellige fra land til land? Jeg tenker vi konkluderer med at det i miljøkampen trengs flere perspektiver og på verdensbasis ganske mange organisasjoner, politikere, forskere endog utenfor Bellonas rekker, og store grupper av våkne, verdistyrte enkeltmennesker.

Mange vil automatisk finne kritikk av Bellona smålig og jantete. Men det er Frederic Hauge som har gjort den nødvendig, ved å opphøye det tekniske, upolitiske miljøvernet til et tilstrekkelig perspektiv og sin organisasjon til verdens miljøredder, selvsagt ikke uten lettet applaus fra millionærene i næringslivet og andre som ønsker «stø kurs». Det burde være en selvfølge at miljøproblemene er så innvevd i politikk, økonomi og levemåte at vi trenger mange parallelle grep _ og jeg har truffet dyktige folk i Bellona som synes å skjønne det. Skulle Bellona ikke innse sin begrensning, er det de selv som hever seg inn i en innsnevret og virkelighetsfjern isolasjon.