På plenen i Stortinget

Ingress

Meninger

Samarbeidsavtalen mellom regjeringen og Venstre og KrF settes på sin første alvorlige prøve når asyl- og innvandringspolitikken denne uka skal omsettes i konkret politikk. Det er på dette området partene står lengst fra hverandre og har vært rykende uenig gjennom alle år. Et kompromiss har virket utenkelig for velgere på begge sider, men det er i ferd med å inngås bak lukkete dører.

For Frp er gjennomslag i asylpolitikken viktigere enn alt annet. Ja, viktigere enn å sitte i regjering, hevdes det til og med fra indre opposisjon. For Venstre og KrF er det ikke mindre viktig å vise at sentrumspartiene kan gjøre en forskjell ved å demme opp for Frp. Det har de ikke klart. De er med på ferden i bytte mot makt. Enn så lenge.

I samarbeidsavtalen hevder begge fløyene at de har gitt og tatt. Venstre og KrF måtte blant annet akseptere lukkete asylmottak, men fikk til gjengjeld løfter om en løsning for lengeværende asylbarn. Avtalen er likevel også på dette punktet så rundt formulert at partene fortsatt strides om hva den betyr i praksis. Der ser Frp en mulighet.

Etter bare et halvt år i regjering og med synkende meningsmålinger, klarer ikke Frp la være å opponere. Det er partiets natur. Frp's mest aktive representanter utenfor regjering - Christian Tybring-Gjedde, Carl I. Hagen og Per Sandberg - har rykket knallhardt ut. Mot sine egne samarbeidspartnere i Stortinget. Respekten er ikke all verdens for å si det forsiktig. De mener småpartiene misbruker sin makt, og Tybring-Gjedde kaller samarbeidet et mindretallsdiktatur. Carl I. Hagen råder Siv Jensen til å true med boring i Lofoten, for å tvinge sentrum i kne. Med slike venner, trenger ikke regjeringen en opposisjon. Helga Pedersen klarer aldri å sverte regjeringen like effektivt.

Overgangen til posisjon har vært tøff for Frp, og det kan virke som enkelte ikke har fått med seg det grunnleggende, at en regjering faktisk er avhengig av støtte i Stortinget. Eller at Erna Solberg er sjefen. Det er lett å glemme når Frp-ere får herje med regjeringen og dens partnere så å si daglig uten korrektiv, akkurat som de gjorde i opposisjon. Men det burde ikke overraske Venstre og KrF. De visste hva de gikk til.