På post for markedet?

I dag skal samferdselsminister Odd Einar Dørum holde sin første generalforsamling i Posten Norge BA.

Administrerende direktør Anders Renolen må berette om et driftsresultat i 1997 på minus 44 millioner kroner. Driften for 1998 går bedre, og trolig er det siste året eneeieren blir presentert for negative tall.

Likevel bør ikke statsråd Dørum bli altfor imponert. Både direktøren og styrets formann, Eivind Reiten, bør tåle noen kritiske spørsmål om ledelsen har tatt forkortelsen BA (begrenset ansvar) litt for bokstavelig. Det er grunn til å spørre om Posten fortsatt ivaretar sitt samfunnsansvar på en god måte.

De egentlige eierne av Posten - det norske folk - bryr seg lite om marginale overskudd eller underskudd. Derimot ergres de når de må stå 20 minutter i kø for å kjøpe åtte frimerker til 3 kroner og 80 øre pr. stykk. De synes også det er ille når posten ikke kommer daglig slik som før i tiden da landet hadde langt dårligere råd.

Vi som arbeider i avisbransjen opplever også at det er kommet såkalte markedsorienterte holdninger inn i Posten. Samlet legger avisene igjen over 300 millioner kroner i den store postkassen. De er således av de større kundene. Men gjennom meget finslepne økonomiske modeller har Posten funnet ut at statsbedriften i 1997 tapte 25 millioner på å distribuere aviser. Tallmaterialet er meget komplisert, men viljen til å knuse ethvert teoretisk underskudd er meget sterk i Posten for tiden. En avis som ikke automatisk vil skrive under nye avtaler, blir truet med distribusjonsnekt med en frist på fattige 18 timer. Den store bedriften med begrenset ansvar vet å holde fristene. Distribusjonen av Vårt Land ble ved påsketider stoppet innen fristens utløp, men gjenopptatt etter noen hektiske timer. Norske Avisers Landsforening har flere ganger bedt om innsyn i de økonomiske beregningsmåtene til Posten.

Posten hevder med styrke at det er politikerne som har gitt dem et spark bak. Resonnementet er som følger: Posten er blitt et fristilt selskap som kun har monopol på A-, B- og C-post. For alle andre produktområder er det såkalt fri konkurranse, og på disse områdene svever konkurransedirektør Einar Hopes ånd over vannene. Posten har fått beskjed av politikerne om at de ikke har anledning til å kryssubsidiere mellom ulike produkter. Det betyr at et eventuelt overskudd på brev ikke skal brukes til å tilby billigere tjenester på andre produkter.

I et så komplisert system som Posten, fører det til at overskudd eller underskudd for de ulike produktområdene må beregnes på gullvekt. Hvert og ett produkt, avhengig av vekt og behandlingsmåte, skal kalkuleres inn. Dersom en avis får postbudets kjente grågrønne veske til å bule ekstra, innhentes det av postøkonomenes falkeblikk og mates inn i de sofistikerte datamodellene.

Men når en avisredaktør troskyldig spør postdirektør Kjellaug Jota i Posten Brev om underskuddet på 25 millioner vil bortfalle dersom Posten helt sluttet å distribuere aviser, svarer hun at så enkelt er det nok ikke. I Postens store modell er det nemlig ikke anledning til å regne med bortfallskostnader. Da er risikoen stor for at konkurransedirektør Hope tar det fæle ordet kryssubsidiering i sin munn.

Det er vanskelig å vite om det er konkurransedirektøren eller samferdselsministeren som postdirektør Anders Renolen frykter mest. Men faktum er at Posten Norge BA fikk bråhast med å endre prisstrukturen. Ved juletider 1997, etter at avisene hadde ferdigbehandlet budsjettene for året, lot Posten det gå ut bud om at systemet måtte endres fra 1. april 1998. Protestene fra både store og små aviser var meget sterke. Trykket fra de små lokalavisene ble etter hvert så plagsomt at Renolen renonserte på endringene.

For de større avisene er ikke så skjedd. Og enda verre: Posten varsler at avisportoen må økes betraktelig de kommende årene.

Prisøkningen hos en leverandør vil normalt føre til at kundene forsøker å finne andre samarbeidspartnere. I Molde kan for eksempel Vårt Land forhøre seg med Romsdals Budstikke om de ønsker å distribuere avisen. Disponent Sigurd Solstad slipper å tenke kompliserte tanker om kryssubsidiering, og han må heller ikke skjele til konkurransedirektør Hope. Han gir et tilbud om morgendistribusjon, og Vårt Land får følge av andre aviser som gjør det samme.

Den oppmerksomme leser har skjønt poenget: Posten taper kundene i de områdene der et er konkurranse, men beholder dem i de grisgrendte og dyre distribusjonsområdene. Det fører til at den samlede distribusjon blir enda mindre optimal for Posten, og underskuddet for produktet avis vil bli større i den gamle statsbedriften. Hvilke tiltak som da må iverksettes, kan vi bare spekulere på. Bortfall av lørdagsdistribusjon og sjeldnere distribusjon i de lavt befolkede strøkene, er sannsynlige utsikter. Styreformann Eivind Reitens hjemkommune Midsund i Møre og Romsdal er i en typisk risikosone.

Politikerne har lagt stramme konkurranseregler for Posten for å sikre konkurranse på like vilkår. Dersom bildet som er tegnet ovenfor er riktig, fører det til det motsatte. Posten vil gradvis miste sin posisjon som distributør av aviser. Da blir det monopolisten Romsdals Budstikke og øvrige aviser med egen distribusjon som blir stående tilbake som aktører. Enten eierne av disse avisene heter Orkla, A-pressen eller Schibsted, vil de forsøke å øke profitten ved å ta ut mest mulig der de har monopol.

Politikere som hører dette budskapet, toer sine hender. De kan intet gjøre, sier de. Posten er fristilt. Slik skjer på område etter område i samfunnet. Politikerne har latt seg lure av markedsliberalismens tillokkende budskap: La den usynlig hånd styre utviklingen i stedet for at maktesløse politikere skal holde på med det.

Men fortsetter denne utviklingen, er det viktige verdier som kan gå tapt. For folk flest er det av stor betydning at postbudet kommer med avisen, utbetalingstalongen eller brevet fra mor i Kjøllefjord. Posten har i 351 år vært et meget viktig lim i det norske samfunn. Når folk blir usikre på om dette limet er i ferd med å tape sin kraft, lar de seg ikke imponere, selv om Posten i framtiden kan produsere millionoverskudd. Formålet med Posten er ikke store overskudd. Bedriften skal med sine over 30000 ansatte ivareta en viktig fellesfunksjon i det norske samfunn. Det er denne verdirøsten Odd Einar Dørum må lytte til under årets generalforsamling i Posten Norge BA.

Med den prisopptrappingsplan Posten har, har ikke Dørum mye tid på seg for å hindre utilsiktede virkninger. Generalforsamlinger er ikke stedet for politisk høyttenkning, men statsråden bør stille seg selvkritiske spørsmål om politikerne har gitt uheldige direktiver til Posten Norge BA. Og han bør stille styret spørsmålet om Posten holder seg med økonomiske beregningsmodeller som hindrer fornuftig langsiktig tenkning og som langsomt graver Postens egen grav.