På ra-ta-ta

Hører byrådsleder Erling Lae lyden av knust albu, mon tro?

DET VAR NEDERST i Uranienborgveien i Oslo. Klokka var morgen og vi var mange som skulle fram. Et selsomt tog av pingviner på vei mot sentrum på det vi gjennom et langt liv har lært å kalle vinterføre. Utrente, ja vel, etter mange års klimaforvirring, men målbevisste. Med armene ut, blikket mot bakken, kroppen i spenn og beina i små arrige stabb mot underlaget. Farten var tilpasset føret, og føret var blå hålke, med unntak av meterdype kulper dekket av grå sørpe, og rett som det var en neve singel her, om ikke der. For å si det sånn: Den som påstår at vinteren er en naturlig sak her hjemme langt mot nord, har ikke hørt lyden av en knust albu mot et drivende isflak i Parkveien.

DENNE UKA HAR kommunen påtatt seg å fjerne brøytekantene som dekket både veibanen og hele fortauet i sentrumsgatene. Siden den første snø falt i oktober hadde vi løftet våre gamle ut av drosjer, ned fra trikker og busser, løftet dem i været, over snøfonnene, for å redde dem i land innomhus, men har blitt stående med dem slik, over hodet, fordi vi ikke fant noe sted å sette dem ned igjen. Inntil kommunen altså denne uka utkommanderte opptil fire mann og slapp dem løs på sentrale strøk med veiskraper og lasteskuffer. De etterlot seg til gjengjeld en sammenhengende skøytebane i nedoverbakke mot Slottsparken. Men er du føre var og slår et tau rundt livet på et gammelt skinn på ukontrollert glid mot lyskrysset i retning Welhavens gate, lar det seg gjøre å hale vedkommende i land og slå et halvstikk rundt busskiltet i Camilla Colletts vei og vente på Falken og våren.

NEI, JEG HAR IKKE ringt legevakta for å spørre hvor mange ganger rundt ekvator vi kommer hvis vi legger alle vinterens beinbrudd etter hverandre eller hvor høyt, hvis vi stabler dem. Jeg har sett nok og ikke minst hørt hvordan et ankelbrudd utenfor kiosken på hjørnet av Skovveien avstedkommer så lange hyl at folk i fjerde etasje må lukke vinduene for å få med seg værmeldinga på TV2. På den annen side bringer blåhålka fram nestekjærligheten i medmenneskene. En kvinne i førtiåra ble en morgen liggende så lang hun var i Karl Johans gate iført støvletter med halvhøy hæl. Unnarennet ned fra Slottet ender nemlig i en firefelts motorvei på vei mot Drammen, en hindring som forutsetter karslig bruk av brodder av særlig grovt kaliber.

DAMEN PÅ RYGGEN med beina i været hadde imidlertid flaks og smelte ikke bakhodet i issvullen før ved Universitetsplassen. Skamfull skjulte hun ansiktet i hendene og ble sittende slik mens tårene silte og høyre kne svulmet. Det tok ikke lange tida før alle vi forbipasserende stoppet og ga oss til å glo. - Slo du deg? sa vi som, viste det seg, alle var i nær familie med en eller annen som i disse dager humper rundt på krykker takket være Oslo kommunes oppfatning av velferdsstaten slik den pågår utendørs denne vinteren.

SELV HAR JEG overvært to beinbrudd og en knust albu på vei til jobben denne uka. Dette er en advarsel, kommunen.