På randen igjen

Spansk debutant med søskensjalusi, skyldfølelse og seksuell forvirring.

FILM: Den unge spanske regissøren Daniel Sánchez Arévalo er blitt sammenliknet med sin feterte landsmann Pedro Almodovar etter langfilmdebuten «Mørk blå nesten sort». Sammenlikningen er ikke ueffen; Arévalo skildrer også livet som ekstremsport, på randen til sammenbrudd. Likevel har han allerede rukket å utvikle et helt personlig filmspråk.

Han er ingen nykommer i filmsammenheng. Han har flere prisbelønte kortfilmer bak seg og har dessuten vært manusforfatter til en rekke spanske TV-serier. For «Mørk blå nesten sort» fikk han i år Goya-prisen (spansk Oscar) som beste regissør. Han avslører her et sikkert grep om en historie med så mange komponenter og sidehistorier at den lett kunne ha sklidd ut. Det gjør den ikke.


Hindring

Egentlig er filmen det amerikanske filmskapere kaller en coming-of-age-historie. Det dreier seg om å vokse opp, finne sin identitet både sosialt, karrieremessig, seksuelt og moralsk. Flere av karakterene har en vegg mellom seg selv og det de ønsker å være, og alle slåss de med forskjellige grader av desperasjon for å forsere hindringen.

Hovedpersonen Jorge (Quim Gutiérrez) har tatt en høyere økonomiutdannelse, men har måttet overta farens vaktmesterjobb etter at faren fikk slag. Han har sterk skyldfølelse og pleier sin hjelpeløse far mens han halvhjertet søker jobber han aldri får.

Broren Antonio (Antonio de la Torre) sitter i fengsel. Han er en helt annen type enn Jorge, en lykkejeger uten pliktfølelse. Under soningen treffer han den kvinnelige fangen Paula (Marta Etura) som er desperat etter å bli gravid. Antonio yter sitt beste, men er steril og insisterer på å bruke Jorge som stand-in. Jorge vil først ikke, men gjør det for brorens skyld. Også i kategorien sjalusidrama mellom brødre føles denne historien sterk og ny.


Melodrama

Her er flere parallelle skjebnedramaer. Jorges bestevenn Israel oppdager at faren besøker homofile. Først presser han sin far for penger; deretter begynner han å teste ut sin egen seksualitet under problemstillingen «Ligger det i blodet?» Her er også historien om Jorges barndomskjæreste Natalia, som har skaffet seg både utdannelse, jobb, tannregulering og alt annet han selv ikke har hatt råd til. Her står kompleksene i kø.

Daniel Sánchez Arévalo viser fram livet som den autentiske blandingen av trivialiteter, absurditeter og melodrama det vitterlig har. Det er kanskje her fellestrekkene med Almodovar trer tydeligst fram; han tør å gi intrigen en ekstra omdreining uten angsten for å havne i det banale. De filmatiske overgangene mellom de ulike historiene glir sømløst, og intrigen(e) evner å holde seeren fanget mellom trangen til å le og til å rive seg i håret.