På randen

I en årrekke bodde Iggy Pop i en leilighet på Avenue B i New York sammen med sin kjæreste. Inntil det surnet for to år siden.

På den Don Was-produserte «Avenue B» snakker, synger og surver Iggy om bruddet. Uten at det er blitt en stor plate av det. Det går år mellom hver Iggy-plate og tiår mellom hver essensielle Iggy-plate. «Avenue B» er interessant fordi den er så annerledes fra det man er vant til å høre fra Detroits pansertøffe rockikon.

Bruddet

Nå er det Iggys tur til å innta et selvransakende perspektiv. «Avenue B» er plata om den kjølige vinteren i Iggys femtiende år, om bruddet, det store bruddet. Om den argentinske elskeren han fikk etter at han flyttet til Miami. Med dyp stemme og tynget av alvor synger Iggy om livet sitt, på flere låter bare akkompagnert av dystre strykere. På en låt er Iggy alene med kassegitaren, andre ganger har han et dempet bass-, tromme- og keyboard-komp i ryggen. Iggy får deg til å lytte. Han leverer sin skilsmisse-plate med ydmyk rakryggethet. Den subbete rusle-jazzer'n «I Felt The Luxury» er leken og mørk. Andre selvransakende låter krever også oppmerksomhet, men dessverre er deler av låtmaterialet mer overraskende enn det er reelt interessant som musikk av varig kvalitet.

Uferdige

«Avenue B» føles ofte som skissene til en uhyre spennende skive. Litt for mange av låtene er for enkle og uferdige til at man vil høre dem igjen og igjen. Iggys tekster er direkte, rå og nådeløse, men uten at han klarer å overføre sin ustyrlige energi til et språk med en eksplosiv kraft. Og skal man først høre på gamle menn, gamle legender, som beretter om rustne liv, så gjør de siste studioalbumene til henholdsvis Bob Dylan og Tom Waits langt større inntrykk.