På shopper'n med M2M

M2M har vært barnestjerner, fjortisstjerner og blitt kåret til de mest sexy på Spellemannpris- utdelingen. Med albumet «The Big Room» ønsker de å bli tatt på alvor som musikere. Dagbladet ble med M2M på cd-shopping, og fikk duoen til å fortelle om musikken som inspirerer dem.

- Marit, liker jeg Strokes?

Marion Ravn (17), den mørkhårede halvdelen av M2M, vimser rundt i platebutikken og vet ikke helt hvor hun skal begynne.

Marion og hennes blonde motpart Marit Larsen har fått et enkelt oppdrag av Dagbladet: plukk ut fem plater hver - vi spanderer.

Og med sitt eget blide og airbrushede åsyn på gulv-til-tak-postere innimellom platehyllene, går de to Lørenskog-jentene i gang med oppdraget med stor glød.

Tyngdepunkt

Marit (18) står raskt fram som duoens musikalske tyngdepunkt. Hun lytter interessert til «Anthology»-samlingen til alternativcountry-pionerene Uncle Tupelo, som spilles over butikkanlegget, hun snuser på både The Streets' og Grant Lee Phillips' kritikerroste album, og opptrer på en måte som tilsier at hun har brukt mye tid i platebutikker.

- Norske platebutikker er mye bedre enn de amerikanske, slår Marit fast.

- Der er det en vegg med Britney-plater, en vegg med noe annet som er stort den uka, og ellers elendig utvalg. Her i Norge får du lett tak i gamle ting, og det er som regel billig også.

Neil Young-tjuveri

Da Neil Youngs «Are You Passionate»-album overtar som shoppingmuzak, bemerker jentene med glimt i øyet at han har rappet en låttittel fra dem.

- Neil hørte sikkert plata vår og tenkte: Ah, «Don't Say You Love Me» er en bra tittel. Den tar jeg!

Marion skulle gjerne hatt den første av Wilco og Billy Braggs «Mermaid Avenue»-samarbeid, men butikken har bare toeren inne. Det holder ikke. Hun står igjen med sju, og vraker til slutt bluespunk-sensasjonen White Stripes' andrealbum «De Stijl» og en samleplate med The Who.

- Egentlig burde vi kjøpe plater med Britney og 'Nsync, slik at vi kan snakke dritt om dem etterpå, humrer jentene.

Egne anmeldelser

Musikken havner gjerne på bakerste rekke når fokuset rettes mot M2M. Det dreier seg stort sett om kjempekontrakten med Atlantic Records i USA, millioninntekter, deres unge alder, popstjernekjærester, klær, hår og seineste denne uka: svake salgstall for albumet «The Big Room» og medvirkningen på episode nummer 100 av «Dawson's Creek».

- Min store drøm er at folk skal komme på konsertene våre for å høre meg synge , ikke for å se på meg, sier Marion.

Marit skriver konsertanmeldelser og anbefaler plater og artister på sin egen hjemmeside. Begge jentene jobber hardt med å bedre sine musikalske ferdigheter på gitar og piano.

Mye 60-tall

«The Big Room» er innspilt i legendariske Bearsville Studio i Woodstock, med musikere som blant annet har spilt med Marit Larsens store idol, Joni Mitchell. Jentene hørte mye på klassisk pop og rock fra 60- og 70-tallet før og under innspillingen, og de var opptatt av å gjøre ting mest mulig på gamlemåten .

- Ordet «pop» er dessverre blitt et skjellsord de siste åra. Men Beatles er jo også pop. Vi sier at vi spiller organic pop , forklarer Marit.

- Fine melodier, to jente-stemmer og ekte tekster som folk kan kjenne seg igjen i, oppsummerer Marion, som selv peker ut Cat Stevens som den første artisten hun virkelig lyttet til.

- Faren min pleide alltid å spille Cat Stevens-plater på stereoanlegget i stua. Da jeg var 13, begynte jeg å snike med meg platene ned på rommet mitt.

Marit snakker mye om Joni Mitchell. Bassist og produsent T-Bone Walk ga henne fem klassiske Mitchell-album før innspillingen av «The Big Room».

- Typisk oss, altså. Her sitter Marit og snakker om plater som er gitt ut på 70-tallet, mens jeg har plukket ut ei plate fordi jeg har hørt at vokalisten er deilig, sier Marion selvironisk.

- Blir dere lei av å ikke bli tatt på alvor som musikere?

- Så lenge vi holder fokus på musikken vår selv, vil folk legge mer og mer merke til den også. Vi har lært mye av å turnere og spille akustisk. Vi var ikke så gode musikere da vi lagde «Shades Of Purple». Nå har vi funnet oss selv, mener Marion, som likevel innrømmer at hun elsker klær og fashion også.

- Og jeg synes det «mest sexy på Spellemannprisen»-oppslaget i Se og Hør var morsomt. Men jeg skjønner ikke helt den «ny og sexy stil»-greia. Vi bruker stort sett de samme klærne som da vi var 14, men puppene dine blir nødvendigvis større når du er blitt 18.

JENTEMUSIKKEN: Marit Larsen og Marion Ravn fikk kjøpe fem cd-er hver på Dagbladets regning.Etter en halvtime i platebutikken spurte de om de ikke kunne få kjøpe fem klesplagg hver i butikken ved siden av også.
DETTE KJØPTE MARIT: <p>Joni Mitchell: «The Hissing Of Summer Lawns» (1975) <br>- Joni Mitchell er mitt store forbilde. Hun har en helt spesiell glød, hun bruker så kule og åpne stemminger på gitaren og hun har en vakker, men spesiell stemme. Denne har jeg lett etter lenge. <p>Dave Matthews Band: «Live In Chicago 12.19.98» (2001) <br>- Han har gjort mange ting alene som er kule. Han er en dyktig låtskriver, og det er noen sinnssyke gitarting på denne plata som jeg aldri kommer til å finne ut av. Jeg skal prøve å få sett dem mens vi turnerer i USA i sommer. <p>The Cure: «Greatest Hits» (samleplate, 2001) <br>- Jeg kjøpte denne på grunn av den akustiske bonus-CD-en. En venninne av meg spilte den under en sein, men veldig hyggelig jentekveld. Så dem på Roskilde i fjor, og det var kjempebra. Jeg syntes i grunnen alt jeg så på Roskilde i fjor var bra! <p>Sheryl Crow: «C'mon, C'mon» (2002) <br>- Er litt skeptisk til denne. Imaget hennes er tvilsomt nå. Hun har allerede bevist at hun er kjempedyktig, så det er litt unødvendig å stille opp i bikini i manneblad. Men hun har kule solbriller. <p>Radiohead: «OK Computer» (1997) <br>- Jeg har denne fra før, men jeg gir den til en venninne. «Karma Police» er fantastisk. Vokalisten er fantastisk. Det er ingen dårlige låter. Denne plata får meg rett og slett til å føle veldig mye.
DETTE KJØPTE MARION: <p>The Beach Boys: «Pet Sounds» (1966) <br>- Vi hørte mye på denne da vi spilte inn den siste plata. Første gangen jeg hørte en av sangene herfra, var da noen venner av oss spilte «God Only Knows» da Brian Wilson ble tatt opp i Songwriter's Hall of Fame. Hvem vennene var? OK, da. Det var Hanson. <p>The Strokes: «Is This It» (2001)<br>- Jeg har hørt at den er bra. Marit og mange andre venner har anbefalt den, og jeg har hatt lyst til å kjøpe den lenge. Også er sangeren skikkelig kjekk. <p>Joni Mitchell: «Blue» (1971) <br>- Marit prater om denne plata hele tida. Jeg føler meg så ikke-musikalsk fordi Marit vet så mye om Joni Mitchell. Jeg fikk «Hits»-samle-plata til jul. «River» er en av de fineste sangene jeg vet om. <p>The Monkees: «The Definitive Monkees» (samleplate, 2002) <br>- Det er en film som heter «Now And Then», en skikkelig jentefilm , som handler om 70-tallet. «Daydream Believer» er på soundtracket til den filmen. De var det første boybandet, sier du? Æsj! <p>CC Cowboys: «Ekko - CC Cowboys' beste» (samleplate, 1998) <br>- Jeg elsker stemmen til Magnus Grønneberg, han synger så fint på norsk. «Mens du sover» er den fineste sangen på jord. Når jeg hørte den første gangen? (Rødmer). Jeg fikk den på en samleminidisc av noen. Og det var ikke Hanson, nei.