KULTURPOLITIKK: Høyre, Krf og Venstre har tatt et oppsiktsvekkende langt skritt til høyre i kulturpolitikken, skriver Kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) Foto: Heiko Junge / Scanpix
KULTURPOLITIKK: Høyre, Krf og Venstre har tatt et oppsiktsvekkende langt skritt til høyre i kulturpolitikken, skriver Kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer

På siden av europeisk kulturdebatt

Det er tydelig at opposisjonspartiene har lavere ambisjoner på kulturpolitikkens vegne.

Under debatten i Stortinget forrige uke tok Høyre, Krf og Venstre et oppsiktsvekkende langt skritt til høyre i kulturpolitikken. Tidligere standpunkter om kulturelt mangfold i kulturinstitusjonen ble forlatt, og de går i kompaniskap med Frp og hevder at den frie kunsten og norsk åndsliv er truet av de rødgrønne. Skremselsbilder skal manes fram for å få fokus vekk fra at de rødgrønne har økt kulturbudsjettene med 80 prosent siden 2005.

Det er åtte år siden de rødgrønne for første gang gikk sammen om en konkret politisk avtale for perioden etter 2005. Målet om at en prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål har løftet kulturpolitikken opp i politikkens elitedivisjon. Når finansministeren legger fram statsbudsjettet i Stortinget viser han til avtaler som langtidsplan for forsvaret og nasjonal transportplan og kulturløftet som tre konkrete forpliktelse som skal følges opp. Mens veksten i kulturbudsjettet tidligere har ligget under den generelle veksten i statsbudsjettet, øker nå kulturbudsjettene betydelig mer enn andre områder. Det har gitt norsk kulturliv større frihet enn noen gang.

Nettopp fordi vi mener kultur har en viktigere betydning for et moderne samfunn, er vi opptatt av kulturpolitikkens samfunnsmessige betydning. Denne inspirasjonen finner vi igjen hos den franske kulturministeren Jack Lang. Han var kulturminister under Francois Mitterand og bidro til økte franske kulturbudsjetter. I tillegg var han opptatt av kulturens samfunnsmessige betydning og kraft for sosial utvikling. Jack Lang var opptatt av å utvide kulturbegrepet og utvide det kulturpolitiske virkeområdet.

I Norge har vi likeledes redusert sjangerdiskrimineringen innenfor norsk kulturpolitikk. Vi har gitt knutepunktstatus til rock, blues og countrymusikk, økt støtten til norskspråklige dataspill og innført innkjøpsordning for tegneserier på biblioteker. Disse satsingene har ikke gått ut over teater, film, symfoniorkestre og museer som alltid har stått på kulturbudsjettet. Tvert i mot. Bare overføringene til norske museer er doblet siden 2005.

Jeg la nylig fram en stortingsmelding som handler om kultur og inkludering som baserer seg på erfaringer med inkludering i både britisk, tysk og fransk kulturpolitikk. Høyresiden stiller seg helt på siden av den kulturpolitiske debatten i Europa, og angriper meldingen med argumenter om at jeg vil styre kunsten. Høyres kulturpolitiske talsmann sier at mine kulturpolitiske mål om mangfold er grusomt kjedelig og ikke vil skape god kunst. Jeg er også uenig i hans syn på at satsing på barn og unge er det motsatte av fri kunst og er ulidelig politisk korrekt. Jack Lang var på sin side svært opptatt av kulturens rolle for å bryte ned sosiale og etniske skiller, og mente at kulturen skal være en drivkraft for sosial endring. Kulturinstitusjoner i Storbritannia har de siste årene arbeidet systematisk for å gjøre kulturinstitusjonene til en møteplass for alle.

I sin iver etter å skape myter om at de rødgrønne vil styre kunsten, har Høyre, Venstre, og Krf nå ikke lenger tro på målet om mangfold for våre kulturinstitusjoner. De vil heller støtte de delene av kulturlivet som fremmer minoritetskulturtiltak. Det siste er bra. Vi har økt støtten til både Nordic Black teater, Melafestvalen og andre, men vi kan ikke si oss fornøyd med det alene. Jeg mener at de store kulturinstitusjonene våre som Det Norske teater, Rikskonsertene og Kilden i Kristiansand nettopp er arenaer for inkludering. På samme måte som Folkemuseet også viser historien til innvandrerfamilier, kan våre sentrale kulturinstitusjoner være en felles møteplass for alle.

Det som virkelig overrasket meg de siste dagene er at Krfs kulturpolitiske talsmann kalte målene om kulturelt mangfold for politisk korrekt, på en måte jeg bare har hørt fra Frp tidligere. Denne argumentasjonen kjenner vi igjen fra den amerikanske høyresiden. På bakgrunn av den kulturpolitiske debatten de siste ukene, er det all grunn til å frykte at Krf gjør som Venstre og velger å alliere seg med det partiet som mener at kulturlivet i sin alminnelighet skal være selvfinansiert.

Det er tydelig at opposisjonspartiene har lavere ambisjoner på kulturpolitikkens vegne. Når vi har løftet kulturen opp til politikkens elitedivisjon, har regjeringen selvsagt også ambisjoner om en bedre fordeling av de kulturpolitiske godene. På samme måte som kulturpolitikken de siste hundre årene har handlet om å inkludere alle sosiale lag av folket og bringe kunst og kultur ut til hele landet, handler det nå også om å inkludere minoritetsbefolkningen i norsk kulturpolitikk.

Kunsten har en egenverdi, men den forringes ikke av at flere får oppleve den. Anklagen om at jeg vil overstyre kulturinstitusjonene er totalt ubegrunnet. Tvert i mot er det Høyre som har bedt meg gripe inn og kreve at NRK sender flere kristne programmer i påska, og Krf som har stilt spørsmål ved innkjøp av bøker til bibliotekene med et etter deres mening for kritisk syn på Israel. Frp har fulgt samme linje, og ba meg legge meg opp i NRKs programmering ved å kreve at barneprogrammet Drømmehagen måtte gjeninnsettes kl. 17.30. Og de ønsker at jeg skal ta stilling til Kulturrådets støtte til Morten Traaviks kunstprosjekter. Å gjeninnføre partipolitiske oppnevninger i Kulturrådet, slik opposisjonspartiene ønsker, gir heller mer partipolitisk styring og mindre kunstnerisk frihet over bevilgninger på det frie kunstfeltet.

Jeg har den siste tiden flyttet flere avgjørelser vekk fra mitt bord, og over til organer som gir tildelinger på bakgrunn av kunstneriske kriterier. Derfor har det aldri vært større avstand mellom kunstneriske og politiske avgjørelser enn i dag. Mer overordnet er jeg derimot opptatt av at kunst er en del av ytringsfriheten for alle grupper i vårt samfunn. Derfor er det å løfte fram ulike stemmer fra hele det norske samfunnet viktig for å skape mangfoldige kunstneriske uttrykk. Som Jack Lang har sagt det «For å lage et skapende samfunn må man besluttsomt støtte kunsten i all dens mangfold.» Det er ikke overstyring. Det handler om en ambisiøs kulturpolitikk.