På sitt beste!

Røff rapport fra baksiden av den amerikanske drømmen.

CD: Etter det pompøse 11. september-albumet «The Rising» (2002), tar Bruce Springsteen nok en gang skrittet inn i mørket bak den amerikanske drømmen.

Med «Devil & Dust» beveger Springsteen seg fra prest til poet - og han gjør det med de sterkeste og mest nakne sangene han har skrevet siden det Steinbeck-inspirerte albumet «The Ghost of Tom Joad» (1995).

Folktradisjonen

Et av rockens modigste karrieresteg var det skrittet Bruce Springsteen i sin tid tok fra det doble suksessalbumet «The River» (1980) til den strippede, akustiske samlingen «Nebraska» (1982). Med en serie hardhendte gløtt inn i sjelelige avgrunner og sosial elendighet henviste Springsteen - akkurat som Bob Dylan før ham - til den amerikanske folktradisjonen som i første halvdel av forrige århundre skildret et USA fjernt fra reklameplakater, lykkedrømmer og tro på frelse gjennom kapitalisme og vinnerkultur.

Tom Joad-albumet var oppfølgeren, og her kommer tredje bind i trilogien. Historiene handler om individer, flere av dem geografisk plassert i grensestrøkene mellom USA og Mexico. Tittelsporet handler visstnok om en rådvill soldat på vei til Irak: «I got my finger on the trigger/but I don\'t know who to trust.» Men det dreier seg like gjerne om et hvilket som helst menneske som er i ferd med å ofre sine beste drømmer for en hengivelse til de svarteste sidene i sinnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tre temaer

I tekstene på dette albumet er Springsteen konkret. Et eksempel. Vi følger en drukkenbolt på sjekketur i en lurvete bar. Først en trist konklusjon om kjærlighet: «Love leaves nothin\' but shadows and vapor/We go on, as is our sad nature.»

Deretter direkte over i: «Now, it\'s some old Stones\'/song the band is trashin\'/But if you feel like dancin\'/Baby, I\'m askin\'.» Den som ikke ser dette for seg, har aldri hatt et råttent Rolling Stones-cover som eneste dansealternativ.

Tre temaer lar seg grovt sett skille ut: Den selvdestruktive taperen, den håpefulle som er i ferd med å gi livet en sjanse og et følsomt og vakkert mor/sønn-motiv - blant annet i en sang om Jesus, men også i de uhyre sterke låtene «Black Cowboys» og «The Hitter» - begge til å få gåsehud og gråte blod av.

Direkte språk

Kraftig kost er også «Reno» - med noe av det tetteste språket Springsteen har prestert. Hovedpersonen har en hore med seg på motell. «She had your ankles, I felt filled with grace.» Men i neste setning blir romantikken brutt: «\'Two hundred dollars strait in, two fifty up the ass,\' she smiled and said.» Fortellingen er bunnløst trist -   samtidig vakker i all sin håpløshet.

I et landskap midt mellom Woody Guthrie og Johnny Cash finner sangeren sine fortellinger. Vokalisten Bruce Springsteen har kanskje aldri vært dristigere enn på dette albumet. Han beveger seg fra dype basstoner til en lys falsett som tilføyer flere fortolkninger en intim såbarhet. Arrangementene er fyldigere enn akustisk komp (som du får på en DVD, som følger med plata), men likevel gjennomtenkte og kresne nok til å få fram den ønskede følsomheten. Det blir aldri sentimentalt. Det Springsteen synger om her, er livets kalde, harde fakta.

NOVELLER: Med sangene på «Devils & Dust» er Springsteen nærmere den store amerikanske novelletradisjonen (Flannery O\'Connor, William Faulkner, Raymond Carver) enn han er gjengse rock\'n\'roll-kolleger. Han skriver tekster så direkte at CD-en er utstyrt med advarsel i USA.