På slitne føtter

Little Feat er en overlevning fra 1969, men de sju medlemmene - de fleste har vært med fra starten - bør nok ta et allmøte og snakke ut om den strategien de har valgt er riktig.

Gruppas store problem er at den tværer ut sangene sine til det kjedsommelige, i går enda mer enn på Rockefeller for et snaut år siden. Jo lengre partiene er, jo mer mister man fokus. Til tider høres det ut som en eneste stor jam, og det er nok også delvis meningen. Men det er strengt tatt mer interessant for musikerne enn for publikum - selv om mange så ut til å trives greit med «gamlingene» på scenen.

Det er beskrivende nok at vi i løpet av de tretti første minuttene får bare tre låter, deriblant klassiske «Fat Man In the Bathtub» og «Rag Gumbo» - for øvrig låter som demonstrerer et musikalsk spenn fra rock'n'roll til jazz, cajun og California-funk. Gruppa avslutter dessuten med en 20 minutter lang versjon av «Dixie Chicken», som vi har hørt langt bedre før.

Superpianist Bill Payne kom lite til sin rett i Frognerbadet i går, og vokalist Shaun Murphy, som kom med på 90-tallet, tilfører lite. Den rollen bør helst gitaristen Paul Barrere ha, som han delvis hadde også før legendariske Lowell George forlot gruppa i 1979.

Barrere gjorde seg mest fordelaktig bemerket i et band som egentlig virket ganske mette, selv om konserten også hadde sine positive sider. Kanskje er de lei hele greia - og kanskje er 32 år lenge nok?