På sporet av den tapte helt

De siste dagene

har høyre hjernehalvdel søkt seg tilbake til gutterommet og studenthybelen, til talløse alenekvelder oppslukt av plater, bøker og musikkaviser, inntrykk som forandret en ung mann og utstyrte ham med skrivemaskin, gitarforsterker og umulige ambisjoner. Den gang syntes jeg livet var forferdelig oppskrytt - folk var stort sett insensitive og uintelligente, det egentlige livet utspilte seg i filmer og romaner, og de eneste verdt å lytte til var glamorøse genier på kant med tilværelsen, aller helst de døde.

Jeg var tynn

og blek med lang lugg, en krysning av nerd og posør, full av impulser, og energi måtte ut ved skrivebordet og i øvingslokalet. Jeg ville gjerne vise dem, lage noen aldri så små mesterverker, stå fram som den tiltrekkende og interessante personligheten jeg håpet jeg var. Kort sagt: Jeg ville bli sett og elsket.

Patetisk?

Kanskje. Men uten forfengelige drømmere ville det ikke vært noe som het kunst, litteratur, film eller rock'n'roll. Verden er full av bleke hybelromantikere, og ingen står dem nærmere enn Steven Patrick Morrissey, bedre kjent som bare Morrissey - den mest forgudete, forhatte, misforståtte og genierklærte rockpersonlighet på De britiske øyene noensinne. Etter en lengre eksiltilværelse i Los Angeles, de siste åra uten engang en platekontrakt, gjør han i disse dager et spektakulært comeback med nytt kritikerrost album og utsolgte konserter i England og USA. Han skuler igjen fra magasinforsidene og topper programmet på en rekke av sommerens festivaler, blant annet Quarten. The Handsome Devil (for å sitere en av hans egne låttitler) er tilbake i manesjen, og vips - så havner man selv på en mimretur tjue år tilbake i tid...

For meg

vil Morrissey alltid være frontfiguren i The Smiths, indiebandet som fikk tenåringsangst og utilpasshet til å virke som en god idé på midten av åttitallet. Morrisseys ordlekne klagesang over Johnny Marrs kresne gitarspill og vemodsvakre melodier tok opp i seg all den ensomhetsfølelse, mislykkethet, seksuell frustrasjon og nag mot foreldre, lærere og øvrighet som noen gang har hjemsøkt et guttesinn. Morrissey var et ekstremtilfelle av den bleke gutteromsnerden - en einstøing, taper og særing som trolig ville endt opp som pasient eller bibliotekar om han ikke hadde hatt popmusikken og det engelske språket til å omskape seg til et vinnende vesen.

Morrissey var

pinlig selvutleverende og samtidig ironisk distansert: I am the son and the heir of a shyness that is criminally vulgar... Han var Oscar Wilde og James Dean reinkarnert midt mellom triste nordengelske fabrikkpiper og teglsteinshus. Han var deppa, vittig, selvopptatt, samfunnskritisk, tungsindig, ertelysten, rasende, sårbar og småpervers. Han lot seg avbilde med neonglorie og stigma i håndflatene eller liggende foran sin egen gravstein med banjo i fanget. Han stilte på Top of The Pops med høreapparat og briller fra Helserådet. Ingen har mer mesterlig kokettert med sine egne handikap: «Hele universet overså meg da jeg var liten. Jeg tilbrakte hele barndommen med hodet nedgravd i en pute, noe som var ... ganske interessant!» «Å klage er så lite mandig. Det er derfor jeg er så flink til det.» «Jeg har alltid ment at genitaliene mine må være resultatet av en aller annen grov spøk.» «Selv når jeg sover, greier jeg ikke å se naturlig ut.»

Morrissey var rett og slett alt det jeg selv ønsket å være: frekk, ærlig, skarp, morsom og gåtefull. Men det skjønte jeg ikke da jeg så ham for mine egne øyne, idet han tok sine første steg opp til ikonstatus.

Høsten 1983:

Nye Takters utsendte medarbeider befinner seg på et konsertsted i London. Øverst på plakaten: Howard Devoto, eks-frontfigur i kultbandet Magazine, som jeg hadde en intervjuavtale med. Nederst på plakaten: The Smiths. Da Devoto likevel ikke ville snakke, ble jeg stående og drukne skuffelsen i baren mens oppvarmingsbandet drev med sitt. Jeg registrerte at sangeren hadde briller og veivet med langstilkede blomster, men det var alt. Et par måneder etter var The Smiths Englands hippeste rockeband og ingen husket Howard Devoto. Platene gjorde meg til fan og jeg kunne knapt vente til bandet spilte i Norge. Det skjedde aldri. The Smiths ble oppløst og Morrissey innledet en solokarriere som gikk fra halvbra til ille. Da jeg innlemmet ham i rekken av legendariske camp-personligheter i boka «Vulgær og vidunderlig» (1992), føltes det allerede som å hylle en historisk helt.

Men jeg skulle

se ham igjen. Noen uker etter en bedrøvelig Morrissey-konsert på Rockefeller i 1997, sitter jeg og to venner på en kafé i Hamburg og oppdager Moz sittende noen bord bortenfor, med et lite følge. Jeg begynte febrilsk å tenke: Skulle jeg gå bort å bekjenne meg som nesegrus fan? Fortelle at jeg har tatt vare på alle Smiths-singlene og alle numrene av nme med ham på forsiden? Så teit. Skulle jeg si at jeg hadde skrevet om ham i ei bok? Litt kulere, men hvordan gjøre rede for det på stotrete norwenglish for en så artikulert og hovmodig fyr? Men så merket jeg at hjertet faktiske ikke banket fortere, at det egentlig ikke var så nøye. Mannen liknet mer på en tettbygd, pensjonert rugbyspiller enn den magre melankolikeren jeg hadde elsket. Magien var borte, fortryllelsen var brutt... Morrissey passerte bordet mitt uten at jeg engang så opp.

Jeg antar

det hander om å bli voksen. Noe Morrissey aldri vil bli, skal vi dømme etter ferske intervjuer: «Folk synes det er en skam å være kompromissløs og at ensomhet er forferdig trist, men ingen av de store poetene tenkte slik.» Som å høre en romantisk syttenåring. Men kanskje er det noe heroisk og flott over en førtifemårig selvbestaltet rock'n'roll-martyr som fortsatt er like sint, sta, stolt og sårbar? Som fortsatt tar popmusikk så blodig alvorlig at «Idol» for ham framstår som «verre enn terrorisme»? For hva er alternativet? Sting? George Michael? Ta derfor vel imot indierockens store statsmann når han inntar Kristiansand 5. juli. Selv vet jeg ikke om jeg tør å komme.

MORRISSEY: Fikk tenåringsangst og utilpasshet til å virke som en god idé.