De siste dagene

har høyre hjernehalvdel søkt seg tilbake til gutterommet og studenthybelen, til talløse alenekvelder oppslukt av plater, bøker og musikkaviser, inntrykk som forandret en ung mann og utstyrte ham med skrivemaskin, gitarforsterker og umulige ambisjoner. Den gang syntes jeg livet var forferdelig oppskrytt - folk var stort sett insensitive og uintelligente, det egentlige livet utspilte seg i filmer og romaner, og de eneste verdt å lytte til var glamorøse genier på kant med tilværelsen, aller helst de døde.

Jeg var tynn

og blek med lang lugg, en krysning av nerd og posør, full av impulser, og energi måtte ut ved skrivebordet og i øvingslokalet. Jeg ville gjerne vise dem, lage noen aldri så små mesterverker, stå fram som den tiltrekkende og interessante personligheten jeg håpet jeg var. Kort sagt: Jeg ville bli sett og elsket.

Patetisk?

Kanskje. Men uten forfengelige drømmere ville det ikke vært noe som het kunst, litteratur, film eller rock'n'roll. Verden er full av bleke hybelromantikere, og ingen står dem nærmere enn Steven Patrick Morrissey, bedre kjent som bare Morrissey - den mest forgudete, forhatte, misforståtte og genierklærte rockpersonlighet på De britiske øyene noensinne. Etter en lengre eksiltilværelse i Los Angeles, de siste åra uten engang en platekontrakt, gjør han i disse dager et spektakulært comeback med nytt kritikerrost album og utsolgte konserter i England og USA. Han skuler igjen fra magasinforsidene og topper programmet på en rekke av sommerens festivaler, blant annet Quarten. The Handsome Devil (for å sitere en av hans egne låttitler) er tilbake i manesjen, og vips - så havner man selv på en mimretur tjue år tilbake i tid...