På sporet av det tapte jeg

Få norske romaner har fått så mye omtale, og så mange besatte lesere, som Bergljot Hobæk Haffs «Skammen» fra 1996. Morten Borgersen er mannen som har våget å gi scenisk liv til Idun Hov, hun som åpner sin fortelling med ordene: «Så er jeg tvangsinnlagt igjen.»

- Prosjektet er dristig i den forstand at det er vanskelig, men du kan ikke la deg stanse av det. Fortellingen traff meg på et personlig punkt. Jeg har en historie med min egen far, som kan likne litt på den Idun har med sin far, sier Morten Borgersen.

Han har dramatisert boka, og han regisserer forestillingen som får premiere 21. januar på Nationaltheatret, med musikk av Anne Grete Preus og Erik Honoré, og i Åse Hegrenes' scenografi.

«Skammen» er fortellingen om Idun Hov og hennes familie, fortalt retrospektivt fra lukket avdeling. Den handler blant annet om to far/datter-forhold: Iduns til sin far Vemund, presten som stilles for retten etter krigen, og moren Marias til den mektige Andreas, bygdas despot. Den forbudte kjærligheten mellom Idun og jødiske Aron har en viktig plass, men først og fremst er «Skammen» et portrett av en urolig sjel.

- Dramatisering av kjente romaner er utropt til en ny teatertrend. Men dette er jo ikke noe nytt. Det går bare i bølger. Teatret leter alltid etter gode historier, og skillet mellom de ulike kunstuttrykk finner jeg unaturlig, sier Morten Borgersen, som fikk god kritikk for sin dramatisering av Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna» i Molde i forfjor.

Bergljot Hobæk Haff ga Borgersen klarsignal og frie hender. Først nå har hun lest manus, og er ifølge Borgersen godt fornøyd med resultatet.

- Vi møttes første gang over iskrem og lettøl på Theatercaféen. Hun var så tillitsfull og åpen, og ga bakgrunnsstoff til personene. Jeg skjønner godt at hun kalles livslystens og livsangstens dikter. Hun kan dramaturgi og skriver god dialog.

Borgersen starter Iduns historie på loftet i bestefars hus i 1944, der Aron gjemmer seg med sin mor. Snart kommer nøkkelscenen på kirkegården, der faren forteller Idun hvordan hun ble til: Knadd litt ekstra i fjeset, utstyrt med et blått og et brunt øye, før Gud smilte og puffet henne utfor skyen.

- Er farsforholdet det sentrale for deg?

- Det er det jeg synes jeg vet mest om selv. Min far var også prest under krigen. Han gjorde ingen noe vondt, men tok en jobb han ikke burde tatt, og fikk straff for det. Jeg var ikke like heldig som Idun, som fikk gjort opp sin historie med faren. Det som griper mest er at historien er så «sann», så forstått, det kommer så mye smerte ut av den. Det ligger en risiko i Idun-skikkelsen, som jeg føler at forfatteren selv vet noe om. Hun knytter diktningen til sitt eget liv, sier Borgersen.

Som for øvrig mener det ligger for lite risiko i norsk teater:

- Da jeg leste Finn Skårderuds bok «Uro», inviterte jeg ham til teatret for å snakke med oss om begreper som skyld, skam og risiko. Vi oppsøker jo store farer utenfor oss selv, men våger ikke den virkelige riskoen som ligger i et annet menneskes avvisning. Teatret er et speilbilde av samfunnet utenfor, vi er opptatt av det kortsiktige. Mens vi burde være en motpol, og gå et skritt lenger. Snart er det bare filosofene og dikterne som gjør det, sier Borgersen, helt i Hobæk Haffs ånd. I et intervju med Dagbladet for to år siden sa hun følgende:«En forfatter må presse stoffet helt til bristepunktet; med fare for å styrte utfor og miste seg selv.»

- «Skammen» handler om å finne puslespillbrikkene til sin egen identitet, å være på sporet av det tapte «jeg».

- Hvordan lager man risikabelt teater?

- Man setter sammen et team av skuespillere man tror har sans for en slik prosess. Idun er en så spesiell rolle at man nesten ikke kan sette opp stykket hvis man ikke finner riktig skuespiller. Her var jeg heldig - jeg fikk den jeg ville. Anne Krigsvoll har en enorm intuisjon og tilstedeværelse, sier Borgersen.

Selv beskriver Krigsvoll rollen sin slik:

- Idun har en alvorlig nysgjerrighet på livet, hun er skamløs og har mot til å gå ned i smerten. Jeg har måttet gå noen runder med meg selv og min egen moralisme, sier Anne Krigsvoll.

- Når en 422 sider lang roman skal omformes til en to timers forestilling, må skuespillerne fortelle mye av handlingen. Blir det mye tekst og lite undertekst?

- I møtet med skuespillerne oppdaget jeg at det var mye jeg ikke trengte, sier Morten Borgersen.

- Publikum ligger ofte foran. Men siden store deler av romanen er beskrivende tekst, gir det replikker med andre ord enn naturlig small-talk.

- Du bruker og betoner ordet «skam» mer enn romanen gjør?

- Jeg har søkt de mest risikofylte situasjonene i Iduns liv, sviket mot Aron på loftet og da hun tror hun kan redde faren under rettssaken. Hun tar på seg skylden for begge to. Skyld har man ikke særlig bruk for, ikke skam heller. Det gjelder å gjøre skammen om til sorg, for sorg er det mulig å bære. Jeg opplever at Idun frir seg fra skammen i løpet av historien.