På sporet av forsoning

Det skal bygges toglinje mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Men ingen har våget å planlegge noen togtur.

Det er en times kjøring mellom hovedstedene i Sør-Korea og Nord-Korea. Ingen har fått flytte over disse grensene siden Koreakrigen brøt ut på begynnelsen av 1950-tallet. Fra grensa ved Monsan kan sørkoreanerne kikke over til nord, se arbeiderne ute på åkrene og høre lyd fra radioene deres.

Men de kan ikke snakke sammen. De kan ikke ringe. De kan ikke sende brev. Det er forbudt. I 50 år har det vært helt stengt mellom landene.

Nå prøver Sør-Koreas president, årets fredsprisvinner Kim Dae Jung, å åpne grensene igjen.

BYGGINGEN av en bilvei over grensa er i gang. Togskinner skal legges. Men ingen har våget å legge noen plan for noen biltur eller togavganger. Noen få familier har fått møte slektninger på den andre siden.

Snart skal 300 mennesker være med på et nytt gjenforeningsmøte. 10 millioner sørkoreanere antas å ha slekt i nord, men ingen kan vite hvem som fortsatt er i live bak de lukkede grensene. Årets fredspris er tildelt Kim Dae Jung for hans innsats for demokrati og for arbeidet med å få i gang forsoningsprosessen mellom nord og sør siden han ble president i 1998.

- Jo da, det skjer ting, første skritt er tatt. Noen sier det første skrittet er halve veien. Det er det ikke, det er bare første skritt, mener Korea-ekspert Aiden Foster-Carter, som har fulgt utviklingen i Nord-Korea i årevis.

Han er positiv til forsoningsarbeidet, men mener Sør-Korea bør gå inn i gjenforeningsprosessen uten noen illusjoner om sine partnere.

- Nord-Korea har masseødeleggelsesvåpen og biologiske våpen. Det er uklart om de vil bruke det som trussel eller til salg, sier Foster-Carter.

Nord-Korea befinner seg på listen over stater som mistenkes for terrorisme. På 80-tallet sprengte nordkoreanske agenter en bombe under et sørkoreansk besøk i Burma. Fire ministere ble drept. Mot slutten av 1980-tallet ble et sørkoreansk fly sprengt og 117 mennesker mistet livet. For to- tre år siden kom nordkoreanske agenter i ubåt til østkysten av Sør-Korea og massakrerte en hel landsby. Nord-Korea har ikke påtatt seg ansvar for angrepene.

- Å VÆRE PRESIDENT Kim Jong-Il betyr at du aldri trenger å beklage noe. Slik ser det i hvert fall ut. Både Japan og Burma ønsker å opprette diplomatisk kontakt, men krever å få fram sannheten om terroraksjonene først.

Aiden Foster-Carter tviler på at de vil få den i nær framtid. I tillegg til bombingen har nordkoreanerne en lei uvane med å kidnappe folk, forteller han.

Direktøren for Verdens Barn, Young Kuk Kim, er med i Komiteen for fredelig og demokratisk gjenforening. Denne ledes av Kim Dae Jung. Young Kuk Kim bekrefter Foster-Carters bilde.

- De kidnappet noen japanske professorer og ungdommer, som skulle lære opp agentene deres i språk og kultur. En sørkoreansk lærer forsvant her i Oslo i 1979, sier Kim.

Det siste sporet av mannen var en gjenglemt bag på en buss. Nordkoreanske nyhetsbyråer meldte seinere at mannen hadde hoppet av og søkt asyl i Nord-Korea, fordi han var misfornøyd med det kapitalistiske samfunnet i sør. Det er den vanlige offisielle forklaringen på hvorfor fanger ikke sendes tilbake, og hvorfor kidnappede ikke kommer tilbake.

FOR KORT TID siden ble flere sørkoreanske fiskere kidnappet og brakt til nord. Det er lite sørkoreanerne kan gjøre for å få dem tilbake. I løpet av de 50 årene som har gått siden landet ble delt i to, har bare 1000 personer klart å komme seg over grensa fra nord til sør.

Internett er forbudt, og radioene og tv-en har bare én knapp - stilt inn på den statlige propagandastasjonen.

Folk sulter, men offentlig informasjon forteller at det skyldes naturkatastrofer, og at de likevel har det bedre enn alle andre. Noen få hjelpeorganisasjoner prøver å bistå landet, men matforsyningene ender ofte hos militæret. Ifølge en tv-dokumentar kjøres det kampanjer for å få folk til å dyrke poteter - og opium.

- Det er jo en grei inntektskilde, sier Foster-Carter tørt.

- Nord-Korea er landet som oppfant gjeldskrisen. De tok opp store lån og betalte ikke tilbake. Det så ikke ut til å plage dem. Sveits og Sverige hadde gitt avansert trykkeriutstyr i gave. Det brukte de til å trykke egenproduserte dollarsedler. Nordkoreansk ambassadepersonell er utvist fra en rekke land for ulovlig omsetting av alkohol, elfenbein og andre varer, forteller Foster-Carter.

President Kim Dae Jung har bedt om at Nord-Korea ikke angripes for sine brudd på menneskerettigheter og sin historie. Fra sørkoreansk side fryktes det at Nord-Korea vil reagere aggressivt, slik de ofte har gjort tidligere. Forsoningsarbeidet vil da bli vanskeliggjort.

SAMTIDIG ER DET vanskelig å se for seg en forsoningsprosess mellom et demokrati og et terrorregime som holder 200 000 mennesker i konsentrasjonsleirer, uten at menneskerettigheter skal på dagsordenen.

- For de eldre er det en selvfølge at landene skal gjenforenes. De ønsker å møte igjen familien på den andre siden. Unge mennesker er mer skeptiske, forteller Young Kuk Kim.

- Mange sammenlikner med gjenforeningen av Tyskland, der de fra øst er blitt nærmest annenrangsborgere, og der vest har måttet ta et stort økonomisk ansvar. Folk frykter at de vil miste velstand dersom landet slås sammen med nord, sier Foster-Carter.

Bekymring for økonomi er et av opposisjonens viktigste argument mot president Kim Dae Jungs utstrakte hånd mot nord. Young Kuk Kim tror Nobelprisen kan virke positivt fordi den gir internasjonal oppmerksomhet. Det skapes dermed et press for videre arbeid.

Det har vært undertegnet flere avtaler om våpenhvile mellom Nord-Korea og Sør-Korea, men aldri noen fredsavtale.

- Landene er fortsatt i krig, både militært, økonomisk og kulturelt, sier professor i statsvitenskap Chung-In Moon.

Han er regnet for å være en av president Kim Dae Jungs viktigste rådgivere.

- Det er et klart mål med gjenforeningsstrategien: Å unngå krig for enhver pris. Koreanerne har lidd nok.

HAN MENER linjen som er valgt, med gradvis gjenforening gjennom handel og samarbeid, er den eneste mulige.

- Noen mener dette er en strategi for de svake. De tar feil. Dette er de sterkes strategi, denne offensiven krever mot og toleranse. Vi vil ikke akseptere aggresjon fra nord, der er det øye for øye som gjelder. For øvrig vil vi jobbe med overbærenhet.

Professor Chung-In Moon mener oddsen for suksess er større enn ved noen av de tidligere forsøkene på fred.

- Denne gangen er det annerledes. Tidligere er det ministere som har møttes. Denne gangen er det en større samling, derfor er sjansen for å lykkes mye større, sier professor Moon til Dagbladet.

Frykten er at press utenfra vil gjøre at Nord-Korea melder seg ut av prosessen, eller at sørkoreansk opposisjon vil prøve å stoppe forsoningsarbeidet.

- Men vi har kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake. Selv om skeptikere til gjenforening overtar etter Kim Dae Jung: Hva skal de gjøre? Rive opp togskinnene igjen?

Moon peker på at dette er første gang en avtale mellom landene er fulgt opp. Noen familier har møttes. Miner er fjernet fra grenseområdet, og veibyggingen er i gang.

- Begynnelsen har vært storartet. Det er en lang vei å gå, men jeg håper slutten også vil bli storartet.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets nyhetsavdeling.

STERKT MØTE: I august ble flere familier fra Nord- Korea og Sør-Korea gjenforent. Denne mannen hadde ikke sett sin mor på 50 år da han møtte henne igjen.