FEMME FATALE: Hvem var egentlig Kleopatra? Den svenske forskeen Allan Lynne har gjort et dypdykk ned i det historiske materialet og funnet en pragmatisk maktpolitiker.
FEMME FATALE: Hvem var egentlig Kleopatra? Den svenske forskeen Allan Lynne har gjort et dypdykk ned i det historiske materialet og funnet en pragmatisk maktpolitiker.Vis mer

På sporet av Kleopatra

Egypts siste dronning framstilles som en ram realpolitiker snarere enn en eksotisk fristerinne i ei ny bok.

||| Hvem var Kleopatra, utover å være en eksotisk dronning med mye kajal? Det spørsmålet har vist seg å være kinkig å besvare. I sin bok «Kleopatra — Historien og mytene» forsøker den svenske forskeren Allan Klynne å trenge gjennom tåka av legender og filtre som omslutter Egypts siste dronning og finne ut hva av det som er sagt og skrevet om henne som faktisk kan dokumenteres. Det viser seg å være fint lite. Kleopatra nevnes bare av historikerne når hun påvirker romersk historie, og det meste som ble skrevet like etter hennes død, er svartmaling publisert av propagandaapparatet til den seirende Keiser Augustus. Men det KKlynne finner, spenner ben på flere av legendene.

Myte nummer 1: Egypt var et av de rikeste landene rundt Middelhavet, og Kleopatra var en av sin tids mektigste herskere.

Svar: Ja og nei. Egypt bugnet av korn, takket være Nilens årlige oversvømmelser, som etterlot seg fruktbare jordsmonn, og Egypts hersker var blant den kjente verdens rikeste enkeltpersoner. Men Kleopatras far, Ptolemaios XII, som gikk under kallenavnet Auletes, «Fløytespilleren», var ikke anerkjent av Roma som konge. Hans forgjenger hadde testamentert bort retten til tronen til romerne i bytte mot militær hjelp. Auletes levde i konstant frykt for invasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Myte nummer 2: Kleopatra var egypter og hadde et mer afrikansk enn europeisk utseende, i motsetning til slik hun er blitt framstilt på film i det 20. århundre.

Svar: Nei. Ptolemaierne, kongsætten Kleopatra tilhørte, var makedonere og menget seg ikke med vanlige egyptere. Ved hoffet ble det snakket gresk. Kongene og dronningene ble ansett som guddommelige, som legemliggjørelsene av de egyptiske gudene Osiris og Isis. For å holde slekten ren, giftet kongenes barn seg med hverandre, og bror og søster besteg tronen som ektepar. Kleopatras far var imidlertid sønn av en elskerinne, ikke en søster/hustru, og det spekuleres i om Kleopatras mor også var en annen enn dronningen. Men bortsett fra en tyrkisk tippoldemor var ikke Kleopatra orientaler.

Myte nummer 3: Kleopatra lot seg rulle inn i et teppe for å treffe Julius Cæsar.

Svar: Antakelig var det en sekk med sengetøy. Kleopatra, som etter farens død hadde besteget tronen sammen med sin 11-årige bror og ektemann, var blitt fordrevet av hoffet av brorens støttespillere. Hun øynet sin sjanse da Cæsar inntok Alexandria. Cæsar hadde fulgt etter sin fiende Pompeius, men ble rasende over å oppdage at Kleopatras bror hadde latt den romerske statsmannen snikmyrde i et misforstått forsøk på å blidgjøre Romerrikets nye sterke mann. Da Kleopatra lot seg smugle inn på palasset og kravlet ut av sengetøysekken for å fremme sin sak, så Cæsar med en gang en mulig forbundsfelle. Snart var Kleopatra gjeninnsatt. I borgerkrigen som fulgte, vant hun over broren med romernes hjelp, og den opprørske søsteren Arsinoe ble sendt til Roma som krigsfange, for å vises fram i Cæsars triumftog.

Kleopatra - Klynne
Kleopatra - Klynne Vis mer

Myte nummer 4: Kleopatra forførte Cæsar, som ble forelsket i henne.

Svar: Det oppsto et seksuelt forhold mellom dem etter svært kort tid. Mye tyder på at forholdet var preget av gjensidig politisk nytte snarere enn romantikk. Cæsar fikk en alliert på Egypts trone. Kleopatra hadde en vanskeligere balansegang foran seg — hun måtte tekkes romerne, men også opprettholde Egypts innflytelse. For sitt eget folk framsto hun som en marionettdiktator. Den overdådige lystreisen på Nilen, som de to gjennomførte etter seieren i borgerkrigen, hadde trolig som hensikt å etablere Cæsar som en ny, troverdig hersker overfor folket. Det var på denne reisen sønnen Caesarion ble unnfanget. Allan Klynne påpeker at de to later til å ha hatt sterk kjemi seg imellom og at de rådførte seg med hverandre. Cæsars utarbeiding av en ny kalender, den julianske, kom i gang etter at Kleopatra påpekte at den egyptiske kalenderen var mer presis enn den romerske.

Myte nummer 5: Kleopatra var en blendende skjønnhet.

Svar: Det er tvilsomt. Alle bilder av Kleopatra er for preget av konvensjoner til å gi noe realistisk bilde, men ifølge historikeren Plutark var Kleopatras skjønnhet langt fra enestående. Imidlertid skal hun ha vært svært karismatisk og sjarmerende. Hun var belest og snakket en rekke språk.

Myte nummer 6: Etter mordet på Cæsar forførte Kleopatra Cæsars hærfører Marcus Antonius, som så ut til å bli Romerrikets nye førende mann.

Svar: Ja. Under et toppmøte i Tarsos gikk Kleopatra inn for å imponere og ankom ifølge Plutark i et forgylt skip, der den 28 år gamle dronningen selv lå poserende på soltaket. Hun inviterte Antonius på en overdådig fest om bord. Antonius brukte resten av toppmøtet på å prøve å imponere dronningen, som fort skal ha skjønt at hun hadde et intellektuelt overtak. Hun forlangte, og fikk, en rekke tjenester mot å støtte Antonius militært. Blant annet overtalte hun ham til å la hennes fremdeles oppviglerske søster Arsinoe drepe. Snart reiste Marcus Antonius til Alexandria, og tilbrakte flere måneder med fest og forlystelser. Da han vendte hjem til Roma, var Kleopatra gravid med tvillinger.

Myte nummer 7: Kleopatra og Marcus Antonius henga seg til et dekadent og lidenskapelig liv som gjorde at de mistet politikken av syne.

Svar: Marcus Antonius var en sanselig mann som ofte lot umiddelbare hensyn trumfe de langsiktige. Kleopatra fulgte ham delvis i utskeielsene og ble i en periode kanskje døvet av dem, men framstår i større grad som en kontrollert maktpolitiker. Da Kleopatra og Antonius møttes igjen, tre år etter tvillingenes fødsel, var det fordi Antonius, som hadde makten i den østlige delen av Romerriket, sto overfor et hærtog mot Partia og var avhengig av å få tropper og forsyninger via Egypt. Kleopatra forhandlet knallhardt og endte opp med å få flere kystbyer i Lilleasia og deler av Syria og Libanon i bytte mot Egypts samarbeid. Da de skilte lag, var hun gravid med deres tredje barn.

Det var Antonius? innrømmelser overfor Kleopatra som gjorde at Octavian, den seinere keiser Augustus, Cæsars arving som delte makten i Romerriket med Antonius, begynte å skjønne at noe måtte gjøres og at samarbeidspartneren hadde gitt ham et gyllent påskudd til å feie ham av banen. Da Antonius? hærtog gikk dårlig trakk han seg tilbake til Alexandria for å leve med Kleopatra. Han skilte seg fra sin romerske hustru, Octavians søster Octavia. Snart førte de to, med Kleopatra som drivkraft, en ekspansiv politikk der målet var å danne et nytt hellenistisk storrike med base i Alexandria og med seg selv som grunnleggere av et nytt dynasti. Dette var uhørt sett med romerske øyne. Snart erklærte Octavian krig.

Myte nummer 8: Etter at krigen var tapt og Antonius var død forsøkte Kleopatra å forføre den seirende Octavian.

Svar: Det er høyst usikkert om de to noensinne møttes. Antakelig er dette en myte skapt av Augustus? propagandaapparat for å framstille seierherren som mer rasjonell og upåvirkelig i møte med den forførende og orientalske Kleopatra enn sine forgjengere.

Myte nummer 9: Kleopatra tok livet sitt ved hjelp av en slange.

Svar: Heller ikke dette kan bevises. Octavian var redd for å gjøre Kleopatra til martyr ved å henrette henne. Han fikk en tidligere venn av dronningen til å fortelle henne at hun ville bli vist fram i triumftoget som fange og trofé, og Kleopatra valgte da å ta sitt liv. Hun ble funnet med to små hull i armen, som kan ha vært laget av en slange eller en forgiftet hårnål. At hun skulle velge en slange, som var symbolet for den egyptiske guden Horus, virker imidlertid passende.

Kleopatra ble 39 år. Det lille man vet om henne som regent, tyder på at hun var en energisk og aktiv innenrikspolitiker. Hun var også en enevoldshersker i spissen for en stat som, ulikt Romerriket, aldri flørtet med demokratiet, og hun kunne være stormannsgal og bære preg av at hun hele livet var blitt dyrket som en gudinne. Men hun klarte å holde Egypt nær selvstendig og til og med øke sitt lands innflytelse i sin regjeringstid. Alt hun foretok seg, i krig og kjærlighet, virker underordnet dette ene målet.