På sporet av Peer

«Hvis det kan interessere Dem at vide, så er Peer Gynt en virkelig Person, der har levet i Gudbrandsdalen,» skrev den unge og lutfattige Henrik Ibsen fra sin landflyktighet til forleggeren. Sverre Mørkhagen har fulgt sporene, det er det blitt en rik og riktig spennende bok av.

Ibsens eget utsagn kombinert med det faktum at «Peer Gynt» i dag er hva Mørkhagen kaller «et verdensomspennende felleseie», er nok til å vekke detektiven i de fleste av oss.

Sverre Mørkhagen har påtatt seg oppdraget, og han er en utholdende, kritisk og fantasirik etterforsker som det er givende å følge. Han går konkret og systematisk til verks, i bokas første del finkjemmer han minst halve Gudbrandsdalen. Og han har vett og forstand nok til raskt å forlate den slagne motorvei. For det er ikke spor av mennesker på E6, som med sin «bensinos, hjulstøy og frityrlukt» trenger seg inn i kulturbildet.

Ettersøkt

Detektiven er på sporet, men den ettersøkte Peer Gynt er en flyktning som ikke bare krysser sine spor, han tar store sprang, og han går som kjent rett som det er utenom. Konkret kan fangsten oppsummeres slik: Den virkelige Peer må ha vært Per Laurissen som levde på Nordgard Hågå i Sødorp rundt 1650. Dessuten at det finnes 13- 14 ulike varianter av gamle sagnhistorier om Peer Gynt. Men det viktigste er likevel at Mørkhagen minner oss om spennet mellom figurens forankring og dikterens siktemål.

Da Peer sprang fram i et dramatisk dikt som «slett ikke var beregnet på å oppføres» i 1867, og siden på scenen ni år etter, lå det århundrers fantasiliv og fortellertradisjoner bak ham. I tillegg, selvfølgelig, til en ung, trassig dikters ensomme slit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Botten Hansen

Sverre Mørkhagen undersøker gamle fortellinger og forestillinger, her er helter, troll og huldrer, over- som underjordiske, gode hjelpere og mørke makter som gjennom tidene klebet seg til personen Peer. Som Mor Aase sier: «En bruger Brændevin, en anden bruger løgne! aa ja! saa brugte vi Eventyr.» Forfatteren oppsporer også fortellerne selv, ikke bare den berømte eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen, men også hans kilder og leverandører, som den patetiske skolelæreren Hans Hansen Pillarviken. Det var han som fortalte Asbjørnsen om både Askeladden og de gode hjelperne og «Goddag mann, økseskaft».

Her er yndlingselevene Paul Botten Hansen, seinere Ibsens nære ungdomsvenn, og ikke minst 15-åringen Engebret Hougen. Han som siden kunne skrive til sin mor: «Er det ikke rart, at dersom Du og Bedstemor ikke havde lært mig dette Eventyr, og jeg ikke havde fortalt Asbjørnsen det, saa havde Henrik Ibsen ikke skrevet sin Peer Gynt, som nu er i alle Munde i Norge, Sverige og Danmark, og som vel siden vil blive kjendt over hele Europa!»

Hevn

Nå tok både Asbjørnsen og Ibsen det de hadde bruk for. De gode hjelperne fikk sjelden verken takk eller ære. Snarere tvert imot. Jakten på den virkelige Peer, på Ur-Peer, gjennom mange lag av landskap er fengslende lesning. Riktig spennende blir det når vi møter den trassige unge mannen som skulle komme til å bli hans dikter. Det er liv og røre i skildringen av Ibsen og de andre unge og opprørske intellektuelle i «Hollenderkretsen» i Christiania anno 1850. Deres ironiske latterliggjøring av nasjonalromantikkens idyllisering, hulhet og selvgode patos gir dagens leser perspektiv på så mangt.

«Peer Gynt» ble ettertrykkelig slaktet som et upoetisk, hatefullt og hjerteløst dikt. Men som vi vet, Ibsen selv visste å hevne seg, og «Peer Gynt» overlever alt. Over hele verden motbevises kontinuerlig Ibsens egne spådommer om at Peer minst av alle «egner seg til at forstaas udenfor de skandinaviske lande».

Også Sverre Mørkhagens bok om Peer Gynt har mye å si mange.