På stigende blodrus

CANNES (Dagbladet): Barn tåler vold, de ser det på TV hver dag. Påstanden stammer fra «Star Wars»-regissør George Lucas i en kommentar til at den nye filmen, «Sithene tar hevn», kanskje ikke egner seg for et ungt publikum. Det er den emosjonelle pinen barn ikke tåler, at pappa blir ond - «dad goes bad», ifølge Lucas.

Den fysiske volden er rikelig overrepresentert også i mainstreamfilmene her i Cannes. I enkelte tilfeller er den stilistisk «gøyal» - kastrering, tortur, kannibalisme - med ironisk distanse, som i den tegneseriebaserte «Sin City» av Tarantino-eleven Robert Rodriguez og Frank Miller. Ingen tvil om at dette er kosefilmen for gutter mellom 13 og 30.

VOLDEN FASCINERER på en like distansert måte i den Hongkong-baserte regissøren Johnny Tos «Election», en moderne Gudfar-liknende film om maktkampen mellom de

kinesiske triadene. Her spikres gamle menn inn i kyllingkasser, kjøres opp til byens høyeste fjell og trilles utfor. Man bare se hvordan formen er når de åpner kassene

nede i dalen. At folk slåss videre selv om de har slaktekniver gjennom overkroppen, eller får beina gradvis hakket av med sløv spade, virker heller ikke påtrengende realistisk eller farlig for et vestlig publikum.

DEN KANADISKE regissøren David Cronenberg, mannen bak den kontroversielle «Crash», problematiserer volden i sin nye film, «A History of Violence». Her er det utsøkte bilder av hva et haglskudd kan gjøre med et ansikt, og hva mengder av hjernemasse gjør med ei rein skjorte. Og her er voldsscenene grusomt ubehagelige. Den verste er den man ikke ser, når pistolmannen retter våpenet mot en klynkende jentunge som klamrer seg til bamsen, og man bare hører skuddet. Fysisk mishandling av barn, i underholdningsøyemed, regnes stadig som nesten-tabu i filmindustrien.

VED Å VISE OFRENE, særlig de som ikke er skurker, skaper Cronenberg en egen innlevelseseffekt hos publikum. Spørsmålene man stiller seg, er vanskelige. Er man en helt når man dreper for å beskytte kone og barn? Filmens hovedperson, spilt av Viggo Mortensen, er en fredelig familiefar som dreper to ransmenn i kafeen sin og blir toppoppslag i aviser og TV-kanaler for heltedåden. Hans moralske credo har hittil vært å snu det andre kinnet til, men nå får han plutselig besøk av skumle menn i mørke dresser og solbriller som holder huset hans under oppsikt. De påstår at han har en annen identitet, ei skjult fortid som drapsmaskin i mafiaens tjeneste, og kommer for å ta det endelige, blodige oppgjøret.

BLOD ER FOTOGENT, tydeligvis, også i svart-hvitt som i «Sin City». Medregissør Frank Miller, mannen bak den originale tegneserien, gjemmer seg bak historisk vold ved å henvise til Homers «Iliaden». -  Dessuten tror jeg ikke på «monkey see, monkey do»-teorien, at barn kopierer det de ser på film. Vis meg det barnet som har hoppet ut av vinduet med håndkle rundt halsen etter å ha lest Supermann, utfordrer Frank Miller, som mener at fenomenet vold er for stort til å

diskuteres. Like stort som sex.

Hva skal vi da snakke om?