På svøm med Ibsen

Henrik Ibsen har skrevet teksten, og Jo Strømgren har regien. Men resultatet ble likevel ikke bra, for ingen av dem ville underordne seg.

TEATER (Trondheim, Dagbladet): Det første som slår en, er faktisk hvor tradisjonell store deler av Jo Strømgrens «Byggmester Solness» er. Det lyder jo ofte som Ibsen, selv om det ikke ser ut som Ibsen.

Tretti tonn

For scenografien er et svømmebasseng, med en terrasse rundt. Ett ekte basseng, med god svømmedybde og med tretti tonn vann bygget inn på Trøndelags Studioscene for anledningen. Ellers på scenen står to trær: En død og avskåret stump som lener seg fallosvinklet over vannet - og et spinkelt, nyutsprunget bjørketre. Der er motsetningen mellom gammel makt og ung vilje streket klart opp av scenograf Stephan Østensen. Og her gjør byggmester Solness sin entré, tar på seg sine svømmebriller og tøyer ut, før han tar noen lengder i de tretti tonnene. Solness er arkitekten som etter et beleilig uhell av en brann fikk svingt seg opp som førende. Han har knekket den forrige byggherren Brovik, nå nekter han å slippe dennes sønn til. Han er ung og talentfull, en trussel. Dessuten har Solness et forhold til Broviks forlovede, som han nødig vil klare seg uten. Og midt i dette lander Hilde Wangel, som Solness forførte da hun var tretten - med kyss og løfter om landet Appelsinia. Ti år etter kommer hun og krever freidig å bli hentet, og Solness står mellom sin kone, sin elskerinne og den nye.

Vanskeligere

Ibsen gjorde det ikke lett for teatret med dette stykket, som svinger mellom de kjente temaer som valget mellom ambisjon og liv, skyld og drift - og mer ekstatisk mystisisme. Men Strømgren har sannelig gjort det enda vanskeligere med sin bearbeiding og regi. Her er like deler Ibsen og Strømgren, men de er ikke smeltet sammen. Skuespillerne spiller mange scener i realistisk stil, mens de andre ganger går rundt og skuler alvorlig og intenst. Det er sjelden helt klart hvem som er med i scenene og hvem som bare står der. Teksten er både modernisert og strøket, men folk er fortsatt både rasende redde og gresselig spente, eller tiltales som frøken.

Sklir fra hverandre

Slik sklir oppsetningen fra stil til stil, der forskjellige uttrykk eksisterer parallelt, uten å påvirke hverandre. I denne regien må da også skuespillerne skifte fra form til form, her er Tone Mostraum som Hilde Wangel vekselvis kjølig krevende, entusiastisk og ekstatisk. Stein Grønli har et godt grep på den selvsentrerte magnaten Solness, som ikke lar gamle menneskers hjerteinfarkt og dødsleier veie for tungt. Men den figuren er ganske ulik den samme Solness i neste scene. I hver enkelt scene spiller for så vidt de to godt, men dette henger ikke sammen - og forvirringen øker fram mot slutten. Wenche Strømdahl som kona Aline og de øvrige har fått sine roller kraftig kuttet ned, og man forenkler ikke Ibsens urverk uten risiko: Her mangler helhet, her ser vi ikke det sikre, friske grepet regissør og koreograf Jo Strømgren tidligere har bearbeidet eller regissert med. Det får simpelthen ikke noe løft, og slutten blir en kollaps snarere enn et klimaks. Noen fine bilder kan ikke rette opp det. Det vi har fått se på Trøndelag denne gangen, er fragmenter - ikke en helhet.