Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

På talefot med Jens

Retorikk er blitt et skjellsord, noe vi forbinder med tåkeprat og tomme ord. Slik trenger det ikke være lenger.

VI MENNESKER er retoriske vesener. Hvis vi vil oppnå noe, er vi nøye med hvilke ord vi velger. Slående sammenlikninger og overraskende formuleringer får oss til å høre ekstra godt etter når andre snakker. Det betyr ikke så mye om den som snakker er vakker. Det som betyr noe, er måten han snakker på. Det viste sommerens siste meningsmåling, der Stoltenberg sviktet og Hagen scoret. «Det er krevende å forklare at vi ikke kan bruke mer oljepenger, til tross for at Norge fortsatt har mange uløste oppgaver,» innrømmer Stoltenberg.

Ekstra ille blir det når hans verste politiske motstander greier å vekke så sterke følelser hos velgerne. «Regjeringen sulteftrer helsevesenet,» sier Carl I. Hagen. «Jens har skuffet meg.»

Stakkars Carl Ivar. Og stakkars oss. Høye bensinpriser har vi også.

Målet med all politikk må være å overbevise velgerne om at slik er det. Slik må vi gjøre det. Ideelt sett burde en god sak tale for seg selv. Det gjør den ikke. Derfor må politikerne ty til andre midler, nærmere bestemt til det som den klassiske retorikken kaller for etos og patos. Etos står for talerens troverdighet og karakter. Patos for de flyktige følelsene som vekkes hos tilhørerne.

FOR STOLTENBERG har etos så langt vært viktigst. Han har lang erfaring. Han har god peiling på økonomi. Han har kontroll. Det er det viktig å formidle til velgerne. Derfor snakker statsministeren som han gjør, i korte, fyndige setninger. Den muntlige framføringen, retorikkens actio, i tv og radio, understreker inntrykket av kontroll og styringsevne.

Stoltenberg borer de blå øynene i oss og snakker til oss med bestemt stemme. Mens han snakker, nikker han med hodet. Hver setning peker mot sin egen avslutning: Du skal aldri behøve å oppleve at statsministeren blir klippet midt i en setning.

Bekreftende og beroligende. Slik er Stoltenbergs retorikk. Se på de såkalte St@tsminister-brevene, som sendes ut gjennom Ap's e-post-tjeneste. Den 30. mai tok han opp spørsmålet om statens eierskap på norsk kontinentalsokkel. Staten skal fortsatt være grunneier til alle ressursene. «Slik har det vært og slik skal det alltid være,» skriver Stoltenberg og spiller dermed på tre former for retorisk gjentakelse.

FØRST KOMMER ANAFOREN, gjentakelsen av ordet «slik» i begynnelsen av begge setninger. Deretter kommer gjentakelsen av ordet «være» i ulike bøyningsformer (polyptoton). I tillegg kommer den epifor-liknende effekten av at «være»-ordet gjentas på slutten av begge setningene. Alle gjentakelsene virker betryggende, nesten dyssende beroligende, på leserne.

Slik vil Stoltenberg overbevise oss om at Arbeiderpartiet er best egnet til å styre landet. «Stø kurs», som det heter på Ap-språket.

I valg og krig er det mer rom for følelser. «Stå fast og hold ut i troskap mot Norges frie grunnlov, og i fellesskap skal vi vinne alle nordmenns seier!» gjallet statsminister Nygaardsvold i radioen høsten 1940. Slik trenger ikke Jens å snakke. Vi har det godt. Nest best i verden ifølge FN.

INGEN GRUNN TIL bekymring. Derfor er Stoltenbergs retorikk nesten utelukkende fornuftsorientert: Han trenger arbeidsro, ikke uro i rekkene.

Dette er statsministerens retoriske rolle i det politiske spillet: Han skal helst gi inntrykk av at han sier det som er sant og gjør det som er riktig.

Det setter vi pris på. Men vi velgere er mennesker, det vil si paradoksale vesener. Det kjennes trygt og godt når statsministeren snakker. Så begynner vi å kjede oss. Vi begynner å lytte mer til opposisjonen, som har råd til å bruke sterkere retoriske virkemidler. Så velger vi en ny regjering. Og dermed bytter politikerne retorisk ståsted: Regjeringen appellerer til fornuften og opposisjonen til følelsene.

Derfor er det en større retorisk utfordring å være statsminister enn å være opposisjonspolitiker. For vi mennesker er nå engang slik skapt at vi synes det er mer spennende å lytte til dem som argumenterer mot noe, enn til dem som bare bekrefter det bestående. Det visste man allerede på Aristoteles' tid. Antitesen er en retorisk figur som kan vekke sterke følelser hos mottakerne: Det gjelder å tegne klare fiendebilder og operere med tydelige motsetninger. Det er ikke sikkert Carl I. Hagen kjenner de greske og latinske navnene på alle figurene han bruker, men han vet godt hvordan han bruker dem.

Mens regjeringen ifølge Hagen «ikke evner å gjøre noe med» den verste kriminaliteten i samfunnet, foreslår Frp «konkrete tiltak». Og så videre.

HAGEN SLØSER HELLER ikke bort verdifulle tv-sekunder og spaltemillimeter på å forklare hvorfor han har rett. Han bare avviser det som statsministeren har sagt. «Meningsløst!» utbryter Hagen. «Hvis jeg hadde sittet som statsminister, skulle det sett annerledes ut.» Men hvis Hagen hadde vært statsminister, hadde han nok blitt tvunget til å snakke som en, han også. Tenk bare på hvordan Bondevik forandret talemåte etter at han inntok regjeringsbygget. Mye skulle bli annerledes, men sentrumsregjeringen greide ikke å omsette annerledes-retorikken sin i praksis.

«DET VIKTIGSTE ER LIKEVEL innholdet,» sier Jan-Erik Larsen, statssekretær ved Statsministerens kontor. «Det må være noe i det man sier. Det må ikke bare være ord.» Men hva når velgerne ikke forstår budskapet, fordi ordene som brukes er for vanskelige? En undersøkelse utført av MMI for NHO viser at folk flest ikke forstår de mest sentrale begrepene i den økonomiske politikken. Da kan det faktisk være fornuftig å ty til retorisk omskrivning. Som da Hagen valgte å kommentere statsbudsjettet allegorisk i en kronikk basert på eventyret om keiserens nye klær (Dagbladet 6.6.00).

Man kan godt le av påfunnet, men det er i hvert fall ikke vanskelig å oppfatte budskapet: «Det var en gang en statsminister i et lite land. Han elsket sosialøkonomiske analysemodeller. Han brydde seg lite om forholdene for folk flest.» Slik begynner Hagens eventyr. Og slik kunne Stoltenbergs eventyr begynne: «Det var en gang en stor skog. I den store skogen bodde det et lite troll. Dette trollet var så glad i å kjøre bil. Men bensinprisene var så høye at trollet ikke nådde opp til dem. - La oss hogge ned alle trærne! skrek trollet. - Hogg dem ned, så vi får bygget en stige!»

Resten av eventyret kan vel Jens skrive?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media