MOTSTANDSLEDER:  Tidligere arbeidsminister, Robert Reich, er blitt en viktig stemme i en voksende motstandsbevegelse mot Donald Trump. Politisk aktivisme har fått et oppsving med valget av Trump. Her snakker han til Occupy-bevegelsen som er en del av motstanden. David McNew/Getty Images/AFP
MOTSTANDSLEDER:  Tidligere arbeidsminister, Robert Reich, er blitt en viktig stemme i en voksende motstandsbevegelse mot Donald Trump. Politisk aktivisme har fått et oppsving med valget av Trump. Her snakker han til Occupy-bevegelsen som er en del av motstanden. David McNew/Getty Images/AFPVis mer

Motstand mot Trump

På tide å bli hippy igjen

Er det mulig å gjøre motstand mot trumpismen? I USA er motstandsbevegelsen i gang, sent men godt.

Kommentar

Det er ikke «stemmen fra London», men Robert Reich er en av flere amerikanske stemmer som har tatt til nettet for å gi råd og håp i en motløs tid for mange i USA. Kort etter valget av Donald Trump gikk han ut med oppfordring om å bruke sinnet og sorgen til noe konstruktivt. Han manet til motstand fremfor å rase i sosiale medier til ingen annen nytte enn å så ytterligere splid.

Reich er en kjent professor i samfunnsøkonomi og tidligere arbeidsminister og rådgiver for flere presidenter. Selv støttet han Bernie Sanders, men sier at demokratene må slutte å krangle om hvem som har skylda og heller se hva de kan gjøre for å hindre tilbakeslag for progressive saker.

Han kaller det rett og slett en motstandsbevegelse og legger jevnlig ut nye avsnitt i sin «Resistance report» på Facebook. På liknende sider og fora er ordbruken den samme, nesten som kopiert fra langt farligere opprør i totalitære regimer.

Det skjer i en erkjennelse av at ytre høyre har lykkes bedre i å ta i bruk nye medier for å nå politiske mål, blant annet gjennom å undergrave tradisjonelle institusjoner, forskning og fakta, en utvikling vi også ser i Norge og resten av Europa. Det har skjedd uten en effektiv motstand fra liberale og progressive stemmer, som har kastet bort tida på å gjøre narr i stedet for å gå til motangrep. Men Reich og hans like har håp om at en smartere og bedre organisert motstand kan gjøre en forskjell.

Noen har riktignok og nær sagt som vanlig tatt dette med organisering litt for bokstavelig. Det har oppstått konspirasjonsteorier om at både Barack Obama og Hillary Clinton er med i en hemmelig motstandsbevegelse, og at de bare later som de aksepterer valgresultatet, mens de i det skjulte driver subversiv virksomhet. Slike bisarre fiendebilder er en grunn til at det understrekes at det er snakk om ikke-voldelig motstand. En annen er at amerikansk misnøye har lett tilgang på automatvåpen.

Selv siterer Reich den politiske filosofen Hannah Arendt om den ideelle grobunnen for totalitære regimer; det er der folk ikke lenger skiller mellom fiksjon og virkelighet, mellom løgn og sannhet. Han er ikke redd for å bruke historiske paralleller i omtalen av Trump, blant annet når det gjelder angrepene på pressen, minoriteter og vitenskap.

Reich er som sagt ikke alene. På Facebook har det oppstått utallige grupper siden 9. November som erklærer seg som en del av «the Resistance», og som viser det gjennom for eksempel donasjoner til borgerrettighetskamp og annen aktivisme. Det man ser konturene av er en ny liberal bevegelse som ikke nødvendigvis er ensbetydende med det demokratiske partiet – den har røtter i ulike bevegelser knyttet til borgerrettigheter, klima og økonomi - men som utvilsomt vil ha innflytelse over demokratenes retning de neste åra. Allerede brukes Trumps egne våpen mot ham; det snakkes om et korrupt system, om behovet for et grasrotopprør mot rikmannsveldet, om vanlige folks økonomi og rettigheter, om likestilling i vid forstand når det gjelder kjønn, legning, etnisitet og religion; temaer mange hevder demokratene må ta tilbake skal de vinne makt igjen.

Det er slik skyldkasting Reich advarer mot, tross at han er en «Bernie-bro» som mener Hillary var feil kandidat. Den er heller ikke særlig hjelpsom når målet er å bevege flest mulig til å engasjere seg i valgene som kommer. Det splitter folk som burde dra sammen. Det positive er at flere, om enn lovlig sent, har innsett at deres manglende stemme var med på å vinne valget for Trump.

Det er på tide å engasjere seg igjen.

Hipster-generasjonen har oppdaget at frihet og rettigheter ikke kan tas for gitt og må kjempes for ustoppelig. Hippy uten LSD kan jo bli en suksess.

I USA er lokal aktivisme en essensiell del av det politiske systemet; folk skriver til sine folkevalgte, samler underskrifter, mobiliserer, støtter, boikotter og marsjerer. Mange av Reichs råd handler om denne formen for samfunnsengasjement på mikronivå, hvor sosiale medier som Facebook og twitter er nyttige verktøy til å nå mange raskt. Men velgerne må stille sine folkevalgte til ansvar og kreve endring, fremfor bare å retweete en sarkasme som folk i samme boble liker.

Motstand er mer alvorlig enn sarkasmer. Det er et aktivt valg for å bekjempe overgrep og urett som ikke bare rammer deg selv. En demokratisk tommelfingerregel er at politikere skal være redde for folket, ikke omvendt. Det skjer bare der motstand tillates.

Som i landet som liker å kalle seg verdens største demokrati, er motstand likevel noe som må læres igjen og igjen. Også nordmenn kan lære av professor Reichs leksjoner i fredelig motstand.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook