VANT PRIS: Norsk komponist som hevder seg. Ørjan Matre (th) vant prisen Tonos komponistpris under utdelingen av Spellemannprisen 2015 i Oslo Spektrum.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
VANT PRIS: Norsk komponist som hevder seg. Ørjan Matre (th) vant prisen Tonos komponistpris under utdelingen av Spellemannprisen 2015 i Oslo Spektrum. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

KLASSISK

På tide å bytte ut Beethoven med en norsk samtidskomponist?

Samtidsmusikken må fremføres, skal den bli hørt.

Kommentar

Norske symfoniorkestre og ensembler bestiller i økende grad nye verk av dagens komponister. Det er etablert mange støtteordninger som benyttes flittig, og det har aldri vært så mye ressurser i kulturlivet som i dag. Penger alene løser imidlertid ikke opp en gammeldags struktur som har gått ut på dato.

Symfoniorkestrene i Europa har en mer enn 200 år lang historie og er vokst fram som den ultimate besetningen i den klassiske sjangeren. Strykere, blåsere og slagverk skaper farger, kraft og variasjon. De fleste kulturbyer av en viss størrelse holder seg med egne symfoniorkestre. Mahlers «Femte» og Beethovens «Niende» er blant de mange gjengangerne som stadig tolkes på ny.

Når det inviteres til klassisk konsert med et symfoniorkester, er repertoaret som regel standardisert og forutsigbart: Et kort åpningverk, et soliststykke og etter pausen en symfoni. Denne oppskriften fungerer for så vidt greit, men den prioriterer fortidens kulturuttrykk og de store komponistene som har vært døde i minst hundre år. Det er ikke noe nytt at trygge opplevelser fortrenger det nyskapende.

Konsertformatet synes å ha lite rom for eksperimentering. Dersom symfoniene av Brahms og Mozart byttes ut med Maja Ratkje eller Ørjan Matre, vil det da komme færre tilhørere? Kanskje, men spiller det noen rolle? Er det krise dersom klaverkonserten av Grieg byttes ut med Lasse Thoresen? Jeg mener nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er det bare unntaksvis at norske komponister får boltre seg som hovedattraksjon ved de etablerte torsdagskonsertene, de blir heller brukt som fyllmasse og eksotiske innslag med korte verk som ikke skal ta for mye tid.

Det er viktig at norske samtidskomponister får et reelt kunstnerisk jordsmonn og nedslagsfelt. At de er relevante og skaper debatt og setter dagsorden. Når en ny komposisjon får sin premiere, er det lite gjenbruk av verket. Musikken spilles en gang, og lever deretter anonymt videre i dørgende stillhet.

Noe av problemet er paradoksalt nok støtteordningene. Den store lykken for komponisten er å bli finansiert og bestilt. Selve framførelsen blir gjerne av mindre betydning, tross applaus og godord fra den musikalske menigheten.

I et historisk perspektiv oppstår stor kunst oftest når det er kamp og motstand inne i bildet. Når ytringen handler om liv og død, og når innholdet refser og korrigerer de som har makten i samfunnet. Hvordan kan en komponist klare dette når søknadsskriving og relasjoner til de som gir penger tar overhånd? Resultatet kan bli kunstnerisk ufarlige verk som fort blir glemt. Hva skal vi med et nyskrevet norsk orkesterverk når vi har Stravinskijs «Vårofferet» og Bartoks «Konsert for orkester» som fyller behovet?

Her berøres det egentlige problemet; musikken skal alltid plasseres i en bås med en merkelapp som definerer innholdet. Tilskuddspostene på statsbudsjettet er fylt opp på denne måten. Barokk, klassisk, moderne og elektronisk musikk. Det er etablert ensembler og festivaler som dyrker såkalt «Ny musikk» i alle slags former. Kompetansen til aktørene er det lite å utsette på, men når strukturene i klassisk musikk er så sterkt fokusert på «gårsdagens estetikk», blir forsøkene på nyskaping kun for spesielt interesserte.

Ressursene som i dag er fragmentert i alskens sjangre og underbruk, skaper skiller og stengsler. I stedet for å sortere mottakere av offentlige tilskudd etter rigide regler og uforståelige kriterier, burde alt forenkles til to krav: Kunstnerisk kvalitet og formidling av god musikk. Når stengslene forsvinner, vil den beste musikken overleve.