Anmeldelse, The Handmaid's Tale, sesong tre

På tide å få blod på hendene

TV-verdenens mørkeste serie har ikke blitt noe lysere siden sist, men om mulig enda sintere.

OPPRØR: June er kampklar i den nye sesongen av «The Handmaid’s Tale». Vis mer

Hvis du stod overfor en horde av mennesker som mest sannsynlig ville dø alle sammen, og så fikk valget om å la være å gjøre noe eller redde en håndfull – men samtidig dømme resten av dem til døden med hundre prosent sikkerhet – hva ville du gjort?

The Handmaid's Tale, sesong tre

5 1 6

Dramaserie

06.06.2019
Beskrivelse:

Bekmørkt opprør mot en stadig mer menneskelig fiende.

Kanal:

HBO Nordic

«The Handmaid’s Tale» har vokst på utfordringen og tatt historien et steg videre.»
Se alle anmeldelser

Tredje sesong av «The Handmaid’s Tale» dveler ved både dette og andre moralfilosofiske spørsmål. For nå brygger det opp til krig i Gilead. Og den som vil gjøre opprør mot overmakten, må ikke være redd for å få blod på hendene. Bokstavelig talt.

Ser framover

TV-verdenens mørkeste serie har ikke blitt noe lysere siden sist, men om mulig enda sintere. Den bygger som kjent på Margaret Atwoods roman ved samme navn, en brutal framtidsfortelling der halve USA har blitt et kristenfundamentalistisk og dypt kvinneundertrykkende diktatur.

Tidligere sesonger har vist fram grusomhetene til det totalitære styret og spredte forsøk på opprør, kombinert med tilbakeblikk for å forklare hvordan det kunne gå så galt. Nå derimot, er det endelig tid for å se framover og slå tilbake. Virkelig slå tilbake, med alt det innebærer av vanskelige valg og brutale offer. Men også en mulighet til å forstå motstanderne litt bedre.

Hvordan sover de egentlig om natta? Hva slags moralsyn har de? Selv om de har begått grufulle overgrep, det være seg kjønnslemlestelse, rituelle voldtekter eller tortur, har historiens skurker aldri framstått som entydige monstre. Delvis takket være skuespillerprestasjonene til folk som Ann Dowd (Tante Lydia) og Joseph Fiennes (Mr Waterford). Denne sesongen får også Yvonne Strahovsky (Serena Joy) vist hva hun er god for, samtidig som vi blir bedre kjent med Joseph Lawrence (Bradley Whitford), den mystiske kommandøren som hjalp Emily og baby Nicole å rømme i forrige sesong. Han er, som vi da fikk vite, en av hjernene bak Gilead-systemet, og en tvetydig figur som løfter serien.

Seriens hellige treenighet

Han er langt fra den eneste med uklar motivasjon, og de fleste replikkene i serien er ladet med både doble og tredoble betydninger. Uten at det blir noe kjedeligere eller mindre actionfylt av den grunn. For om rollefigurene er vanskelige å tolke, er scenene det ikke. «The Handmaid’s Tale» har nærmest gjort det til et varemerke å blande voldsomme hendelser med tung symbolikk. Når rollefigurene tar sine valg, kan det være til bildene av et brennende hus og ordene «Burn, motherfucker, burn!», etter et bibelsitat om flammende hevn.

Der har du forresten seriens hellige treenighet: Visuell kraft (enten i form av ren sjokkeffekt eller store, utstuderte tablåer), bibelreferanse og popkulturelt blunkefjes smeltes sammen i en høyere enhet som får deg til å le, rase eller grine, alt ettersom.

Den usannsynlige scenen

Og grining blir det mye av denne sesongen, for min del omtrent hver gang Emily (Alexis Bledel) dukker opp. June (Elizabeth Moss) er derimot kampklar som aldri før. Hun har fått en handlekraft hun aldri var i nærheten av i Atwoods roman. Det er risikabelt for tv-serier å bevege seg så langt forbi det litterære forelegget, det er blant andre «Game of Thrones» og «Orange is the New Black» et bevis på. Men «The Handmaid’s Tale» har vokst på utfordringen og tatt historien et steg videre, inn i et landskap som passer tv-mediet bedre enn den klaustrofobiske originalfortellingen, hvor fantastisk den enn er som roman.

Et apropos: Atwood har mange ganger protestert mot påstander om at fortellingen er urealistisk. Alt dette har skjedd på ordentlig, et eller annet sted, til en eller annen tid, mener hun. Men denne gangen inkluderer serien en ganske usannsynlig scene. Den handler ikke om tortur og undertrykking, men om hvordan flyktninger fra totalitære regimer blir mottatt når de endelig klarer å karre seg over grensa. «The Handmaid’s Tale»-versjonen er åpne armer og stående applaus fra flere sykehusetasjer. Jeg får vondt i magen av tanken på hvordan akkurat dét ser ut i den virkelige verden.

  • Anmeldelsen er basert på de tre første av 13 episoder.