Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

På tide å granske media?

MEDIAS ROLLE i dekningen av flodbølgekatastrofen opptar mange for tiden. Vi har den siste tiden hatt glede av å lese flere gode, men til tider svært forskjellige debattinnlegg hva angår konklusjoner her i Dagbladet. Journalistamanuensis Svein Brurås argumenterer 11.1 for at media bør gå nært på enkeltskjebner i forbindelse med katastrofen - dog uten at disse menneskene «reduseres til et virkemiddel» for å oppnå en sterk dramaturgisk effekt. Journalist Ronnie Baraldsnes angriper 14.1 Brurås på feilaktig grunnlag, med anklager om at sistnevnte ønsker følelsene ut av avisene og tv-skjermene. Ved nærmere etterlesning viser det seg at disse to medierepresentantene er mer enig enn uenig. De er enige i at det var riktig å gå nært på de involverte i dramaet som utspilte seg fra 2. juledag og utover. Sissel Benneche Osvold på sin side mener at «redaksjonene har lite å beklage faglig etter denne katastrofedekningen.» Selv mener jeg det var helt påkrevd av media å gå så nært på de involverte som overhode mulig, for derigjennom på best mulig måte å kunne skildre nettopp det kaos av følelser som utspant seg i tiden etter flodbølgen. Slik jeg ser det ville en mediedekning av denne katastrofen, uten et inngående fokus på følelser, vært en gedigen hån både mot de pårørte så vel som overfor leserne, seerne og lytterne.

Men psykiater Harald Ø. Reppesgaard har mildt sagt lite til overs for medienes selvforherligelse. Under overskriften «katastrofal presseetikk» 12.1, slakter han medias nærgående journalistikk i Sørøst-Asia. Også flere andre røster utenfor medieverdenen har stilt seg kritisk til medienes dekning av katastrofen. Dette faktum forteller oss i hvert fall to ting: At presseetikk er et særdeles vanskelig fagfelt, der det er helt umulig å fastlegge evige og krystallklare verdier og prinsipper for medieutøvelse under kriser, og for det andre at der synes å være en viss distanse mellom medienes syn på seg selv og andre fagfelts syn på mediene.

DETTE SISTE momentet får meg til å tenke at det ikke bare er regjeringens håndtering av katastrofen som bør granskes. Det ville være vel så interessant og viktig at media selv tar initiativ til å nedsette en egen bredt sammensatt granskingskommisjon, som skal granske medias håndtering. Disse viktige spørsmålene trenger vi å diskutere nærmere også etter at journalistene er tilbake i fedrelandet og business as usual gjennopptas. Men en slik kommisjon må ikke ta form av et nytt «esoterisk, presseetisk seminar», som psykiater Reppesgaard advarer mot. Jeg foreslår derfor psykiateren selv som et av medlemmene i denne kommisjonen.