RETORIKK, IKKE POLITIKK: Arbeiderpartiet er pionerer for en helt ny måte å drive politisk kommunikasjon på: «Retorikken først – politikken finner vi på veien», skriver Kristian Tonning Riise.
RETORIKK, IKKE POLITIKK: Arbeiderpartiet er pionerer for en helt ny måte å drive politisk kommunikasjon på: «Retorikken først – politikken finner vi på veien», skriver Kristian Tonning Riise.Vis mer

På tide å skaffe seg en politikk

Støres Ap har begynt å likne mer på et kommunikasjonsbyrå enn et politisk parti.

Meninger

«Man skal ikke ha kommet så langt ut over sandkassestadiet før det å alltid skylde på andre blir lagt merke til», skriver stortingsrepresentant for Ap, Stine Renate Håheim, i et innlegg i Dagbladet. Pekefingeren retter hun mot regjeringen, men det er så man kan stusse over hvorvidt det heller er et eksempel på ufrivillig komikk eller et sjeldent innslag av selvinnsikt.

For hun kunne neppe valgt et bedre bilde på (den ikke-eksisterende) politikkutviklingen til Arbeiderpartiet det siste året, enn noen som sitter litt viljeløst og pludrer i sandkassa uten retning for arbeidet eller noen klar idé om hva de vil. Håheims innlegg inneholder i kjent stil ikke et eneste hint om hva som er Ap's alternativ til rådende politikk. Nei, i stedet er kronikken utelukkende en kritikk av Høyres kritikk av dem selv.

Håheim liker nemlig dårlig at Ap blir holdt ansvarlig for hvordan de styrte landet i forrige periode, hvordan de stemmer i Stortinget denne perioden, hva slags forslag de legger frem eller hvordan de ellers agerer i den offentlige debatten.

Hun har derfor konstruert en tese om at Høyre alltid skylder på Ap for problemer som oppstår i samfunnet. Denne stråmannen argumenterer hun deretter iherdig imot, før hun slår seg på brystet, godt fornøyd med å ha «avslørt» Høyres kommunikasjonsstrategi.

Hun skal ha for det fiffige forsøket på å frata partiet sitt ansvaret for nær sagt noe som helst, ved å avvise all substansiell kritikk som «kommunikasjonsstrategi». Det er imidlertid ganske enkelt å gjennomskue. Først og fremst fordi det befinner seg på, ja nettopp, sandkassestadiet, men mest av alt fordi det er feil.

Det er rett og slett ikke riktig, slik Håheim skriver, at regjeringen har «gitt Ap skylda for blant annet rekordhøy ledighet, den internasjonale flyktningkrisen og manglende beredskap».

I hvert fall ikke hva gjelder de to første eksemplene. Det siste må faktisk Ap ta mesteparten av ansvaret for.

Etter 22. juli-kommisjonens knusende dom i 2012 og etter fjorårets krasse kritikk fra riksrevisjonen mot hvordan den rødgrønne regjeringen fulgte opp beredskapsarbeidet i etterkant, skulle man dessuten tro at Håheim hadde lært at «beredskap» ikke er Ap's fremste merkevare for tiden. Men vi kan la det ligge for nå.

Det er nok å ta tak i de andre av Håheims eksempler. For regjeringen har aldri gitt Ap skylden for den høye ledigheten. Det Ap derimot har fått fortjent kritikk for er at norsk økonomi hvert år ble mer oljeavhengig under deres regjeringstid. Arven fra de rødgrønne var en offentlig sektor som hadde est ut i rekordfart, samtidig som de offentlige finansene var mer avhengig av olje.

Det er en viktig forklaring på hvorfor omstillingen vi må igjennom nå er langt tøffere enn den hadde trengt å være, dersom man hadde begynt arbeidet med å gi Norge flere bein å stå på tidligere. Det må Ap tåle å bli stilt til ansvar for, men det er selvsagt ikke det samme som å gi dem skylden for oljeprisfallet og arbeidsledigheten på Sør-Vestlandet. Det er det ingen som har gjort.

Det er heller ingen som har gitt Ap skylden for den internasjonale flyktningkrisen. Det ville vært rimelig tåpelig, men det Ap igjen må tåle fortjent kritikk for er at de stilte seg i spissen for et liberaliseringstog i flyktningpolitikken, før de plutselig snudde 180 grader og ville kritisere regjeringen for ikke å gjøre innstramminger raskt nok da alvoret i situasjonen ble for åpenbart.

Det er en yndet øvelse på venstresiden å alltid forklare fremgang for høyresiden med en eller annen slu kommunikasjonsstrategi. LOs sjefskonspiratoriker, Wegard Harsvik, har perfeksjonert denne øvelsen, og det ser ut til å ha smittet over på Arbeiderpartiet.

Og for all del, kommunikasjonsstrategier og kommunikasjonsrådgivere finnes. I alle partier. Det Ap derimot ser ut til å ha glemt er at politiske kommunikasjonsstrategier betyr fint lite hvis man ikke har noen politikk å kommunisere.

For det som skiller Ap fra bortimot alle de andre partiene på Stortinget akkurat nå, er at de har forvekslet kommunikasjonsstrategien med selve politikken. Derfor har også Støres Ap i tiltakende grad begynt å likne et kommunikasjonsbyrå mer enn et politisk parti.

Men man kan ikke kommunisere seg ut av mangelen på alternativ politikk eller stadig skiftende standpunkter.

Det er denne mangelen på retning i politikken som gjør at Ap ville sende flyktninger med shuttle-fly fra Kirkenes til Kabul i november 2015, men var kritiske til buss fra Kirkenes til Murmansk i januar 2016.

Hovedpoenget med politisk kommunikasjon er å kommunisere politikk. Man bestemmer seg for hvilke løsninger man mener er best for landet, også forsøker man på en best mulig måte å overbevise andre.

Slik sett er Ap pionerer for en helt ny måte å drive politisk kommunikasjon på: «Retorikken først – politikken finner vi på veien.» Jeg er ikke sikker på om det er så vellykket.