LIVET PÅ VENT:  NRKs Helene Sandvig bodde fem døgn på Dikemark Asylmottak. Titusener av flyktninger venter i årevis på behandling av asylsøknaden. 

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
LIVET PÅ VENT: NRKs Helene Sandvig bodde fem døgn på Dikemark Asylmottak. Titusener av flyktninger venter i årevis på behandling av asylsøknaden. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

På tide å snakke om asylamnesti

Raskere saksbehandling må til for å få unna asylkøen. En form for amnesti kan være løsningen, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da en underdirektør i Utlendingsdirektoratet (UDI), Line Zahl Kvakland, her forleden foreslo at Norge for første gang tar i bruk amnesti for å komme à jour i asylbehandlingen, var svaret fra Stortinget som ventet et unisont nei. Argumentene kom nærmest på autopilot; det vil gjøre Norge enda mer attraktivt for flyktninger; det vil svekke kontrollen og belønne folk som har unndratt seg utsendelse.

Det hadde jo vært fint om representantene leste forslaget før de argumenterte mot noe som ikke var foreslått. Det er ikke snakk om et blankoamnesti, men en mer effektiv og målrettet saksbehandling. Men ordet amnesti har den skrekkeffekten på politikere over hele Europa for tida, tross at det er tatt i bruk i flere land i ulike former de seinere åra, så la oss ikke henge oss opp i ordet og se på hva det vil innebære i stedet.

Ingen er uenig om at saksbehandlingen går for sakte. Det er ikke UDIs feil. Utlendingsapparatet er ikke bemannet for å håndtere den økningen i asylankomster vi har sett det siste året, og hadde allerede et etterslep på vei inn i krisa. Tross tilførsel av flere ansatte, vokser etterslepet for hver dag som går. Venstreleder Trine Skei Grande tok opp problemet i Stortingets spørretime for et par uker siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I januar behandlet UDI 430 av i alt 20 946 asylsøknader. I det tempoet, uten at det kommer inn nye asylsøknader, vil det ta over fire år før alle har fått svar, hevdet Grande. UDI-direktør Frode Forfang opplyser at tallet er over 1000.

Det er uansett et optimistisk anslag, ikke minst med tanke på at det er ventet nye 30000 asylsøkere i år og trolig høy asyltilstrømming i flere år fremover. Konsekvensene er uansett at asylsøkere blir sittende i årevis i asylmottak med hva det betyr av menneskelig lidelse og manglende integrering. Asylmottak er ikke et blivende sted for voksne, men særlig for barn er det skadelig. Mange vil miste tålmodigheten og forlate mottakene for heller å leve i usikkerhet som papirløs. Det er ikke bra for noen, heller ikke det norske samfunnet.

Listhaug har lykkes i å få opp tempoet når det gjelder utsendelser. Nå gjelder det å tenke nytt og mer effektivt også når det gjelder dem som åpenbart skal få bli. Mens kommunepolitikere har vist seg uvanlig løsningsorienterte, stamper rikspolitikerne rundt i en lite realistisk og utmattende asyldebatt. Men jeg har fortsatt trua på at Listhaug ønsker å lykkes på flere felt enn det retoriske. Listhaug, som jeg antar er en tilhenger av minst mulig byråkrati, må jo være åpen for at det hurtigvoksende asylbyråkratiet også kan effektiviseres uten at det går på bekostning av kontroll og sikkerhet. Kanskje tvert imot.

Kvaklands forslag er billigere, mer humant og vil trolig sikre at færre går under jorda. Hun peker på at innvilgelsesandelen på realitetsbehandlete asylsøknader i fjor var på 75 prosent. Enda flere får opphold etter klage til UNE. Det bør med andre ord være et stort rom for raskere behandling av søknader som åpenbart vil bli innvilget. UDIs kompetanse på området bør gjøre det mulig å lage en profil på hvilke søknader som passer en slik vurdering. Kriminelle og grupper hvor avslagsprosenten normalt er høy, kan holdes utenfor.

Det er for øvrig velkjent i UDI at det normalt kreves mer arbeid for å avslå en søknad enn å innvilge den. Nå er det i praksis omvendt.

Det er altså ikke snakk om et blankoamnesti til alle grupper kun basert på hvor lenge de har stått i kø. Da et slik amnesti ble foreslått i forrige stortingsperiode når det gjaldt lengeværende asylbarn, ble det avvist av daværende statssekretær Pål Lønseth (Ap). Han medga at det ville være positivt for dagens asylbarn, men fryktet at det ville tiltrekke seg flere som ville klamre seg til å bli i håp om et amnesti. Under Solberg-regjeringen kom det likevel på plass for barn som har vært her lenger enn fire år.

Siden 1996 har 17 europeiske land gitt ulike former for amnesti til fem millioner mennesker, ifølge Migration Policy Institute. Både i Storbritannia, Spania og Italia har man i store sveip i nyere tid innvilget opphold til hundretusener. I Storbritannia ble det ramaskrik da pressen avslørte hva som foregikk uten politisk debatt eller vedtak. Ordet amnesti fikk politikerne til å se rødt, men immigrasjonsmyndighetene begrunnet det med at de simpelthen ryddet opp i et gigantisk etterslep. Enkelte hadde levd papirløst i landet i en generasjon i påvente av svar. Myndighetene mente at oppryddingen tvert om ville resultere i bedre kontroll og mindre svart arbeid og organisert kriminalitet.

Forslaget fra Kvakland, som UDI understreker ikke er deres linje, er både praktisk, kostnadsbesparende og humant. Og det har altså vært gjennomført tidligere i land som mottar atskillig flere flyktninger enn Norge. I dagens flyktningsituasjon er det likevel tabu, fordi politikerne er livredd for alt som utløser en pull-effekt. Et ugjennomtrengelig byråkrati virker avskrekkende, er vel tanken.

Professor Grete Brochmann, som skal lede et regjeringsutvalg som ser på de langsiktige konsekvensene av høy innvandring, er like avvisende til amnesti. Hun tror også det vil tiltrekke seg flere asylsøkere med beskyttelsesbehov, selv om jeg mistenker at hun uttalte seg om et generelt amnesti. Langt viktigere, hun mener det helt avgjørende er å lykkes med integrering.

Når Stortinget om litt skal diskutere integrering, må politikerne vite at de må lage en politikk for dem som kommer hit, ikke bare en politikk for å unngå at flere kommer. Muligheten for å lykkes med integrering, er avhengig av at flyktninger raskest mulig kommer i arbeid og utdanning, kan skaffe seg et sted å bo og delta i samfunnet. Å sette titusener av liv på vent, i asylmottak rundt om i landet, er oppskriften på å mislykkes.

Denne balansegangen burde være mer sentral i den politiske håndteringen. På kort sikt har det vært nødvendig med innstramminger, selv om noen av regjeringens forslag går altfor langt, noe høringsrunden til de grader slo fast. På lengre sikt er skrankene vi nå setter opp, ødeleggende for en god integrering, vil koste oss mer og skape økt utenforskap. Det rasjonelle ville være å erkjenne at en stor andel av asylsøkerne som kommer hit, vil få opphold og sørge for at det skjer raskt.

Men asylpolitikk er dessverre det minst rasjonelle av alt de driver med på Stortinget.