FAST KANON:  Per Sandberg har tatt på seg rollen som fast kanon på dekk. Det liker samarbeidspartnerne i Venstre og KrF dårlig. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.
FAST KANON: Per Sandberg har tatt på seg rollen som fast kanon på dekk. Det liker samarbeidspartnerne i Venstre og KrF dårlig. Foto: Øistein Norum Monsen/Dagbladet.Vis mer

På tide å styre selv

Etter 40 år i opposisjon, ber Frp om folks hjelp til å regjere. Det kan hende både Erna Solberg og verden har noen innvendinger, skriver Marie Simonsen.

Meninger

En trofast Frp-velger har ringt meg sporadisk i mange år. Budskapet er alltid det samme, like håpefullt hver gang:

Marie, nå må du skrive om Sveits.

Alpelandets folkeavstemninger er hans ideal som for mange andre i Frp. La folket bestemme. Ikke minst når det gjelder innvandring. Jeg tror ikke det har falt ham inn at folket vil skuffe ham, for alle han kjenner i nabolaget på Oslo øst mener som ham.

Frp's nestleder Per Sandberg vet bedre. Når han foreslår folkeavstemning om innvandring, også fra EU-land, er det ikke i håp om massiv støtte til Frp's politikk. Både stortingsvalg og valgundersøkelser viser at den ikke fins. Men forslaget sier to ting. På kort sikt det vanlige, at Frp er partiet som hører på folk i den saken som betyr mest for Frp-velgeren. På lengre sikt at Frp stiller spørsmål ved Norges internasjonale forpliktelser.

Populistiske utspill har vært Frp's modus operandi i alle år, men nå som partiet sitter i regjering, har det en regjeringsplattform og en avtale med to partnere å forholde seg til. Frp styrer faktisk landet.

Dermed måtte justisminister Anders Anundsen (Frp) svare for seg i Stortingets spørretime i går, og det var særlig samarbeidspartneren Venstre som gikk hardt ut. Trine Skei Grande lurte på hvordan et slikt spørsmål skulle formuleres, noe Anundsen mente var umulig å svare på, fordi innvandring er sammensatt og komplisert. Det er snakk om mange ulike grupper og utfordringer, og Norge har forpliktelser.

Ja, nettopp, i regjering er det ikke så enkelt som enkelte vil ha det til. Derfor er punktet om asylpolitikk i samarbeidsavtalen, som Per Sandberg selv var med å utforme og signere, ikke vesentlig annerledes enn rødgrønn politikk. Der omtales både innvandring og mangfold som et gode for det norske samfunnet.

Formuleringene er likevel så runde at de egner seg for omkamp når den endelige asylpolitikken nå skal fastlegges. Det er nok å strides om, for eksempel når det gjelder lukkete mottak og asylbarn, om ikke Frp skal minne sentrum på hvor stor avstanden er mellom dem.

Både i KrF og Venstre er det frustrasjon over at Frp-representanter kommer med nye utspill midt i vanskelige forhandlinger. Det bidrar ikke til et forsonende klima. Eller som Skei Grande sa etter spørretimen om Frp's egenmarkering:

«Dette er ikke et verksted, det er nedriving. Jeg synes det er rart at Frp som har brukt så lang tid på å bli et ordentlig parti som kan sitte i en regjering, legger seg på de virkelig brune partiene i Europa når de kommer med et slikt forslag.»

Frp's hodepine er at selv om det får gjennomslag for en strammere asylpolitikk, vil partiet bli dømt av velgerne på rene tall. Som UDIs årsrapport viste, er antall asylsøkere avhengig av forhold regjeringen ikke har kontroll over. Norge kan verken fastsette et tall eller stenge grensen uten at det blir alvorlig bråk.

Sandberg peker på at resultatet i Sveits er en test på hvor stor autonomi hvert enkelt land har i asylpolitikken. Hvordan EU reagerer, må få konsekvenser for Norge, mener han, vel vitende om at denne debatten går i hele Europa og EU famler etter svar. Utspillet om folkeavstemning er fullstendig urealistisk, men bak ligger spørsmålet om i hvilken grad Norge har selvråderett i innvandrings- og asylpolitikken. Her har Frp kanskje flere på laget i nei-landet.

Der han ikke får støtte, er i næringslivet - akkurat som i Sveits, hvor næringslivet fortviler. Selv om NHO bekymrer seg for velferdsstatens bærekraft, er næringslivet helt avhengig av arbeidsinnvandring. Det er også en stor del av offentlig sektor, ikke minst eldreomsorgen, som er en av Frp's hjertesaker.

Frp møtte dermed motbør på en banehalvdel partiet har sluppet å spille på i innvandringsdebatten. Den som ikke handler om islam og norsk kultur, men om økonomi og arbeid, om fordelen nordmenn og et lite land som Norge har av åpne grenser og hvilke konsekvenser det vil ha å lukke oss inne. Den debatten taper Frp med glans. Men dessverre er det altfor få i næringslivet som deltar i en så viktig debatt. Det er lettere å snakke om formuesskatt.

Etter 40 år har Frp endelig kommet i regjering og fått ministeren ansvarlig for asylpolitikk. Da ber partiet om folkets hjelp. For det har ikke støtte i regjeringen.