På tide å tenke nytt i nordområdene

RUSSLAND VIL BLI kontaktflaten mellom verdens to store økonomier. Putin vil gjøre russisk jord til kontaktslusen mellom Kina og Øst-Asia på den ene siden og USA og Europa på den andre. I presidentens masterplan er olje og gass smøremidlet, pengene ligger også i rør-transport! Norge har 4 gode grunner å by i et partnerskap og ett hinder: Vår hovedstrategi!

Norges dårlige grunn til samarbeid er gjentatt av alle norske regjeringer gjennom alle 35 år vi så langt har forhandlet med russerne om en deling av Kontinental-sokkelen i Barentshavet: Uten en delelinje, blir det ikke noe mer omfattende samarbeid mellom Norge og Russland i nord! Men nå er det «avgangstid for den russisk-amerikanske polarekspress til energi-klondyke». Og hvem støtter da Norges holdning? «Dere nordmenn er de verste kystserbere i Europa!» sa Danmarks utenriksminister Uffe Ellemann-Jensen til vår utenriksminister på 1990-tallet. Det kan være et tegn på hvilken støtte vi egentlig har rundt oss for vårt syn mot russernes i striden om delelinjen. Finnmark har 72 000 innbyggere, Kolahalvøya har 1,5 millioner. Hva er så de fire gode grunner for at Russland skal velge norsk samarbeid i nord?

TEKNOLOGIFORTRINNET vårt har vært påpekt av Gorbatsjov-, Jeltsin- og Putinregimet, og lyder slik: «Russland får ikke utnyttet gassen i Barentshavet uten et samarbeid med norsk offshore-industri.» Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij ville ikke gå offshore på ti år ennå, helt til sitt fall. For de landbaserte reserver var store og billige i utvinning for Yukos. Kreml var uenig. Stokmanfeltet er verdens største, kjente gassfelt. Det alene kan forsyne Tyskland med energi i 50 år. På Timan-Petsjora-feltet i havet sørøst for Novaja Zemljà fins det mer olje enn i norsk sektor i Nordsjøen. 80% av de ubrukte olje- og gassressursene i Russland ligger nord for Polarsirkelen, og hvem bor der, jo nordmenn og russere...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utviklings-evnen av nordområdene i Norge er et salgsargument, og les: Distriktsutbygging! Den folkevalgte, politiske ledelsen på Kola er sterke talsmenn for samarbeid og kjennere av Norge: Guvernør Jurij Jevdokimov og Viseguvernør Vjatsjeslav Zilànov. Forgjeves har nemlig de russiske kystsamfunnene på Kola og i Kvitsjøen tigget om å få foredle fiskeressursene selv i mer enn 30 år. I «olje-hovedstaden» Narjàn Mar for Timan-Petsjora-feltet på Ishavskysten fins omtrent bare et moderne og malt hus: Lukoil-bygget. Byen er ikke knyttet til det russiske veinettet. Urfolket nentsy (før: samojedene) flykter ut på tundra,en fordi det russiske storsamfunnet ikke makter å støtte opp om sivilisasjon i nord. Kolasamfunnet sliter voldsomt av samme årsak. Olje- og gass-ressursene ligger også i høy grad i det arktiske nord, lengre øst i Sibir: Der bor det 15 millioner på et landområde tre ganger større enn Kina. Dèn pressproblematikken holder nok Putin mer våken om natten enn f.eks. spørsmålet om EU, NATO og Ukraina.

MILJØSIDEN HAR russerne historisk vist at de ikke behersker. Skadene etter oljedrift på natur og miljø på Jamal-halvøyen, som går videre mot nord fra Uralfjellenes og ut i Ishavet, og i Vest-Sibir, er helt formidable. Russerne vet dette selv, det er nitid beskrevet i deres faglitteratur. Bare et studium av metallurgisk industridrift på Kolahalvøya satte Gro Harlem Brundtland på tredve sekunder i januar 1990 istand til å overtale daværende regjeringssjef Nikolaj Rysjkov under et møte i Kreml til å inkludere de fem industri-byene på Kola på listen over de hundre verste økologiske katastrofe-områder i Sovjetunionen! Viseguvernøren på Kola er professor og ekspert på bioforvaltning i Barentshavet, så Vjatsjeslav Zilànov er vår kunnskapsallierte også på dette feltet.

Politisk tillit til Norge er en undervurdert kapital i Russland-analysen. Av alle nabostater som Russland har langs sin enorme grense fra Beringsstredet i øst til Grense Jakobselv i vest, er det bare èn nabo russerne aldri har vært i krig med: Norge! Det gir en historisk tillit i dag som langt overskygger mistilliten fra den kalde krigen. I tillegg er det et spennende paradoks i russernes forhold til verden i vest: På den ene siden er det sant, at Russland i NATO- og G8-sammenheng politisk prioriterer USA foran alle andre. Fordi USA etter 11. september 2001 har vektlagt Russland som fremtidig, mulig energi-leverandør mer positivt enn Midtøsten, er dette politiske felt forsterket i sitt innhold. På den andre siden har russere etter Sovjetunionens sammenbrudd vist i praksis, at de er skeptiske til samarbeid med for dominerende samarbeidspartnere også i nærings-sammenheng. Og sommeren 2003 slo riksrevisor Stjepasjin fast, at det knapt er verdiskaping i Russland, produktiviteten er 32 ganger under tysk nivå. Da Yukos i 2002 ville ha privat eierskap til en fremtidig oljerørledning frem til Murmansk, sa Russlands regjering tvert nei! Så vektlegging av statlig regi på russisk side i nord, har kortere vei til norsk enn til amerikansk tradisjon. Selv om Halliburton vil ha samarbeidet for seg selv, vil russerne - gitt sin manglende offshore-teknologi - antakelig frykte for sterk, amerikansk dominans. Også Russland vet at selv Kina ba Norske Veritas skrive kladden til kinesisk petroleumslovgivning for et kvart århundre siden.

EN MER ROBUST norsk strategi trengs i nord. (Jfr. NOU 32/2003) Torbjørn Jagland etterlyser nytenkning i norsk nordområde-politikk. Da må vi spørre om vi kjenner vår besøkelsestid. Er Norge villig til å endre på kravet om midtlinjen som delingsgrense på sokkelen i Barentshavet? Er postulatet lagt til side om at bredere samarbeid med Russland er umulig uten delelinjeavtale?

Under et besøk i Tromsø i første halvdel av 1994 sa daværende utenriksminister Andrej Kozyrjev til Dagsrevyen: «Hvis Norge går med i EU, blir Norge den raskeste tilnærmingsvei til EU også for Russland.»

EU står vi utenfor. Norge er marginalisert både i NATO og i USA. Nå stiller Norge opp etter Latvia der vi før hadde grønt lys i alle politiske veikryss i USA. Fordi nettopp USA blir avtageren og Russland leverandøren i det nye energi-klondyke i nord, trenger Norge amerikansk drahjelp for å få partnerstatus også i russisk sektor i nord. Da er det rimelig å spørre om norske politikeres USA-skepsis som ble forsterket av Irak-krigen kynisk sagt er i Norges interesse på dette feltet.

HISTORISK HAR Norge bygd sin relasjon til USA nokså uavhengig av hvem som var president i Washington. Det kan spørres om det er klokt å kaste vrak på et så nært allianseforhold fordi den nåværende president i USA vekker negative reaksjoner. Velferdsstatens grunnlegger Otto von Bismarck sa, at den som får greie på hvordan pølser og politikk blir til, vil siden aldri få en rolig natts søvn i livet. Prioriteres den moral-betingete nattesøvn videre, blir det pølsemangel. For karbonressursene i nord er sentrale for inntjeningsevnen i fremtidens oljefond her til lands.