FIKK PRIS: «De skamløse jentene» ble et begrep etter at Nancy Herz (t.v.) brukte det i et debattinnlegg i Aftenposten våren 2016. Her får hun, Sofia Srour og Amina Bile Fritt Ords Honnør i februar i år for sin modige innsats for å belyse sterk sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
FIKK PRIS: «De skamløse jentene» ble et begrep etter at Nancy Herz (t.v.) brukte det i et debattinnlegg i Aftenposten våren 2016. Her får hun, Sofia Srour og Amina Bile Fritt Ords Honnør i februar i år for sin modige innsats for å belyse sterk sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Ære

På tide med en dugnad mot sosial kontroll

Må jeg finne meg i at ord legges i munnen på meg, at mine meninger blir snudd på hodet, trusler som tikker inn på innboksen og telefonene som ikke vil stoppe?

Meninger

De er der nesten overalt hvor du ferdes. Det kan være nabokona, bussjåføren, de du møter i grønnsakbutikken eller de du ber med i moskeen. De er på Facebook. de kan være dine beste venner, familie eller din eksmann.

STUDENT: Rania Al-Nahi.
STUDENT: Rania Al-Nahi. Vis mer

Du hører det nesten overalt. Hjemme, på middagsselskaper, ved familiesammenkomster, under seminarer i moskeen og imamens tale. Du er en blomst, en diamant og din verdi er så høy at du må bli tatt vare på. Alle rundt deg må ta vare på den, minne deg på den og sørge for at du vet når blomsten er i ferd med å visne eller diamanten ikke lenger skinner like sterkt i deres ærefulle øyne.

Da kan du risikere å bli sendt tilbake til opprinnelseslandet til foreldrene dine for en såkalt oppdragelsestur. Som individ blir du fratatt alle dine rettigheter. Du mister din stemme, du mister din frihet.

Det er viktig å presisere at de som utøver sosial kontroll, og de som opplever det, er små brikker i et stort og uoversiktlig puslespill. Storfamilien spiller inn, kulturen din spiller inn, enkelte kobler det mot religion. Der man kanskje er fristet til å riste løs på foreldrene til en jente som man ser blir begrenset i sitt liv, så er det ikke sikkert det er roten til problemet. Ofte er foreldrene også utsatt for den samme kontrollen fra miljøet sitt, og fra storfamilien sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å forebygge og forhindre at ungdommer blir utsatt for sosial kontroll, eller blir tvunget til å utøve det, er ingen enkel oppgave, rett og slett fordi det er vanskelig å vite hvem man skal legge press på, og ikke minst, hva slags press er det som virker?

I det patriarkalske systemet blir spesielt kvinner utsatt for en kontroll, rett og slett fordi hele familiens ære blir båret på hennes skuldre. En måte flere kvinner kjemper seg til dyrekjøpt frihet internt er ved å opprettholde kontrollen overfor andre kvinner i miljøet og tyste på alle dem som bryter med normen. Da blir man sett på som en ærbar og respektert kvinne og får noe mer frihet enn mange andre.

Ofte er det mødre som lærer sine sønner at de skal passe på sine søsken, og de lærer samtidig sine døtre at det er til deres eget beste. De vil vel få seg mann og gifte seg? Ingen vil jo gifte seg med noen som har fått tilskitnet ryktet sitt.

Det jeg synes er spesielt bra med den diskusjonen vi har hatt de siste årene er at det ikke lenger er den ekstreme kontrollen som er i fokus, som for eksempel tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men den hverdagslige sosiale kontrollen som er langt mer utbredt.

I det siste har det vært fokus på hele problematikken fra roten og ut i alle grenene og ikke bare på det mest eksotiske og spennende. Sosial kontroll er et stort problem, og den største feilen vi har gjort de siste tiårene er at vi har valgt å fokusere bare på enkeltutfordringer, og ikke prøvd å se hele bildet.

For myndighetene er dette en vanskelig problematikk å forholde seg til, i og med at det ikke er noen klar syndebukk. Det hjelper ikke å gå etter moskeene, eller enkeltorganisasjoner, fordi det er et såpass komplisert og fragmentert nettverk av individer, institusjoner og organisasjoner som står for og viderefører kontrollen. Ofte er ikke problemet at det er én person som driver med sterk kontroll, men at man får råd og blir skjelt ut og kritisert av mange titalls. Ingen av dem bryter nødvendigvis loven, eller kan bli straffet for frihetsberøvelse eller andre type lover som kan være relevante å se på i forbindelse med tematikken. Det er summen av alt, og ikke enkeltlikningene, som fører til at jentene gir seg og føyer seg etter de universelle usynlige kravene som det forventes at alle lever etter. Det er rett og slett mindre smertefullt å gi etter og forsøke å leve opp til forventningene, samtidig som man kanskje lager seg et dobbeltliv ved siden av.

Og, hva gjør man egentlig når det i stor grad også er de undertrykte kvinnene som er hverandres største fiender? De klatrer desperat oppover i et urettferdig system for å klamre seg til den lille makten og frihetsfølelsen de kan få, og det på bekostning av så mange andre de må tråkke ned på veien for å komme dit.

Ikke ønsker jeg at mine meninger skal diskrediteres av mine trosfeller, eller at andre skal bruke min historie til å fremme fordommer og muslimfiendtlig retorikk. Dere er samme ulla.

Det jeg har opplevd når jeg ytrer meg er at jeg blir fortalt at jeg går ut mot mine egne. Må jeg finne meg i at ord legges i munnen på meg, at mine meninger blir snudd på hodet, trusler som tikker inn på innboksen og telefonene som ikke vil stoppe? Hvem er mine egne? Jeg har aldri vært og ønsker ikke å være en del av et miljø eller en gruppe jeg ikke er forenlig med. Jeg er meg selv, et selvstendig individ, en feminist, en del av et åpent og et mangfoldig samfunn. Jeg tilhører ikke noe heltinneindustri, men for mine tre barn vil jeg alltid forsøke å være en heltinne.

Ja, her må vi gjennom en felles dugnad ta et skippertak i mange ledd i samfunnet vårt. Og politikere, våre folkevalgte, dere må stå på barrikaden sammen med oss hele veien. Jeg er ikke skamløs, samtidig eier jeg ikke skam. Jeg har ingen ære, for du eier ikke meg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook