Lucy med venner feirer karneval i Destra Garcias hjemby Port of Spain i Trinidad og Tobago. Foto: REUTERS/Jorge Silva
Lucy med venner feirer karneval i Destra Garcias hjemby Port of Spain i Trinidad og Tobago. Foto: REUTERS/Jorge SilvaVis mer

Ukas VERS: Destra Garcia - Lucy

På tide med en ny og dristigere Lucia?

Destra Garcias moderne soca-klassiker «Lucy» gir oss en Lucia for det 21. århundre.

Onsdag denne uka kommer en armé av bittesmå, lysbærende og hvitkledde luciaer til å synge seg gjennom mørklagte barnehagerom med spede, alvorspregede stemmer, mens de deler ut selvbakte lussekatter til foreldre som akkurat denne dagen må belage seg på å komme litt senere på jobb enn vanlig. Det blir utvilsomt et av årets mest rørende øyeblikk for de fleste som er til stede. For barna er jo lyset og håpet i ethvert samfunn. Og 2017 har vært et eksepsjonelt mørkt år for mange av oss.

Likevel er det jo noe sørgelig over at det er akkurat denne fortellingen vi bruker til å feire lysets kraft i den mørkeste natt. Den katolske helgenen Sankta Lucia var ifølge legenden en adelskvinne fra Siracusa som levde fra 283 til 304 etter Kristus.

Historien begynner med at Lucia tar med seg moren sin, som har lidd av blødninger i fire år, til Sankta Agathas kirke i håp om å finne en kur. Sankta Agatha var berømt for at den onde, kåte prosten på Sicilia hadde kuttet av henne puppene fordi hun ikke ville ligge med ham. Da en lege dukket opp like etter og tilbød seg å sy dem på igjen, nektet Agatha. Kroppen var ikke så viktig for henne. Det var Jesus som gjaldt. Og vips, neste morgen hadde puppene hennes plutselig vokst ut igjen, ved Guds kraft. Til slutt lot den onde prosten henne rulles naken på en slags grill. Da ba Agatha Gud om å få dø, og det fikk hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Lucia hørte denne historien, falt hun i bønn. Hvis Gud virkelig var så mektig, kunne Han vel sannelig også helbrede morens blødninger. Og det kunne Han. Etter at Agatha viste seg for Lucia i en drøm, bestemte ungjenta seg for å avblåse forlovelsen sin, vie seg til Kristus og gi medgiften og alt hun og moren eide til de fattige. Men forloveden hennes ble sur og trakk henne for retten. Og dommeren, en viss Paschasius, var en skikkelig kjiping. Han dømte henne til bordellet, slik at Den hellige ånd skulle synes hun var ekkel og forlate henne. Men Lucia bare blåste av ham. Kropp var kropp. Voldtekt kom bare til å gjøre henne dobbelt så kysk, mente hun.

Da ble dommeren arg og befalte bordell-eierne å ta henne med seg og sørge for at hun døde. Men Den hellige ånd grep inn og gjorde Lucia så tung at selv ikke en bøling okser klarte å flytte på henne. Trollmenn helte tiss, kvae, tjære og kokende olje over henne for å bryte «forbannelsen», men til ingen nytte. Dama sto bom fast. Da dommeren befalte at man skulle brenne henne opp der hun sto, advarte Lucia ham om at heller ikke det kom til å fungere. Dommeren kjørte et sverd gjennom halsen hennes for å få henne til å holde kjeft, men Lucia fortsatte å snakke – om hvor dårlig det kom til å gå både med ham og med Romerriket, og hun ga ikke opp ånden før en prest til slutt kom for å ta seg av henne. Det finnes også fortellinger om hvordan enten Lucia selv eller den onde dommeren fikk øynene hennes stukket ut, og en rekke avbildninger der hun står og holder dem på en slags tallerken, men dette momentet har trolig kommet til senere.

Det er mulig det er en #metoo-allegori inni her et sted. Og joda, det er fint å ha prinsipper og å stå på krava. Likevel klarer jeg ikke helt å forsone meg med at den kroppsforaktende Lucia er forbildet vi trenger nå like før jul, på årets mørkeste natt. Så her kommer et beskjedent motforslag. Kan vi ikke heller feire Lucy, den frigjorte heltinnen i et par ferske soca-klassikere signert legenden Destra Garcia?

Destras Lucy er nemlig en oppdatert Lucia. Navnet de deler kommer fra lux, lys, og Trinidad ligger jo også bare et par gode fiskesprett unna Saint Lucia, det eneste landet i verden som er oppkalt etter en kvinne, og som også har sin egen karnevalsfeiring. Men der Sankta Lucias lys er et indre lys som fornekter verdens mørke – fordi det ser kroppen og hele denne verden som mørke – handler lyset hos Lucys om å være til stede i verden som lysende kropp blant andre lysende kropper, under årets udiskutable høydepunkt: karnevalet.

Jeg skjønner jo at dette kan bli vrient. Soca – den hemningsløse popsjangeren hvis fremste funksjon er å fylle det årlige karnevalet på Trinidad og Tobago med liv og røre – står ikke veldig sterkt i Norge anno 2017. En hit som Freddy Kalas' «Feel Da Rush» må unektelig kunne betegnes som et forsøk på norsk soca. Men til tross for iherdig innsats fra ildsjelene i Norway Soca Scene, og en viss synlighet via trendnissene i Major Lazer, er det likevel fortsatt altfor sjelden at en hører Machel Montano, Bunji Garlin eller altså Destra Garcia, bakkanalets dronning, på norsk radio eller noe annet sted i dette landet. Selv om Destra faktisk har laget en socaversjon av «Take On Me».

Men for min egen del er den musikalske oppkjøringen til karnevalet i februar som regel vinterens vakreste eventyr. Akkurat idet nettene blir lange og kulda setter inn her oppe i nord, begynner de små, solsprutende energibombene å eksplodere i Trinidad, Tobago og omegn, hvert eneste år. Og jeg begynner med å hente frem nettopp «Lucy», omtrent rundt Luciafeiringen.

I likhet med så å si alle socalåter med respekt for seg selv, er Destra Garcias «Lucy» en sang om karnevalet. For soca handler om å feste, om å slippe seg løs – og så eventuelt ta konsekvensene av det etterpå. Socaen prøver aldri å fremstille festen som samfunnets normaltilstand. Snarere spiller socaen festens overskridelser ut mot det traurige hverdagslivet, igjen og igjen. Derfor finnes det for eksempel fantastiske soca-låter om å ringe og fortelle sjefen at man er syk fordi man heller vil gå på fest, og om å måtte dukke ned når sjefen plutselig dukker opp på den samme festen. Karnevalets filosofi er enkel: et normalt og sunt samfunn må gjøre plass til overskridelsen. Ellers går det galt.

I tråd med dette er selvsagt karnevalet også en omdiskutert festival, som en del konservative samfunnskrefter helst skulle sett avviklet. Og dette går selvsagt hardest ut over kvinnene, som under karnevalet danser - whiner - i gatene i fargerike og overdådige kostymer som samtidig er svært sparsommelige hva angår å dekke til hud med tekstiler. At en god del socalåter ganske åpent spiller på sex, om enn på en utpreget metaforisk og humoristisk måte, sammenlignet med det meste som skjer på Jamaica, hjelper nok heller ikke. For hva med barna? Kan de ha godt av så mye rumpe?

Destras «Lucy» begynner nettopp med barna. Den åpner med et portrett av artisten som ung og veloppdragen pike – helt til hun blir utsatt for karnevalets gleder:

«I grew up as a real good girl
Always home, don't go nowhere.
«As soon as I was introduced to Carnival
Dey say I loose!»

Mange karibiske jenter vil utvilsomt kunne kjenne seg igjen i denne oppvekstskildringen, men samtidig er det jo deprimerende at det å være «a real good girl» kobles såpass sterkt til det å ikke forlate hjemmets trygge rammer, altså i jentenes manglende bevegelsesfrihet. Som om kvinner må holdes under oppsyn for at de ikke skal «skli ut», komme ut av kontroll og oppdage verden og livet på egenhånd. Men det er med beskyldningen om å være «loose», «laus» fremsatt av et kollektivt dømmende «dey», de, at låta slipper løs en slags rytmisk trass:

«All down on di ground
Wukkin', wukkin' up mi bottom
And it draggin', draggin' all ova town
And dey say I Lucy»

Her, ved slutten av det første partiet, er det som om kollektivets fordømmende «dey say I Lucy» punkterer oppbygningen mot klimaks. Men når det bygger seg opp igjen, liksom fra start, med fortellingen om hvordan unge Destra møter dansen i skolebasar-sammenheng – «Was neva a partiah / My school bazaar / I used to go / But since I was introduced to Bacchanal / Dey say I loose!» – er det med ny selvtillit, forsterket trass og nok kraft til å sprenge seg ut i det triumferende refrenget, der det å være «loose» vris på og tas med inn i et nytt register: hun er ikke laus, hun er Lucy, den strålende, for hvem det å være løs er en absolutt og frigjørende nødvendighet:

«I looser than... Lucy!
I sweeter than... juicey!
Dis carnival have meh so damn loose, hey!
Get loose, ah weh yuh get loose
Get loose, ah weh yuh get loose
Get loose, ah weh yuh
Loosen yuh waist, kill dem wid di pace!»

Er det Destra som tar på seg rollen som Lucy eller er det livskraften Lucy som overtar Destra? Det er ikke godt å si. Problematikken utforskes videre i den forrykende oppfølgerlåta «Destra vs. Lucy» fra 2017. Men selvsagt er hun begge deler: både Destra og Lucy, den flittige, stillferdige jenta og bakkanalets dronning. Og selvsagt kan hun oppføre seg ordentlig selv om hun fester hardt under karnevalet.

Men kraften i selv å kunne definere hvem og hva man er, i å kunne snu en fornærmelse til en kompliment, og å heve seg over den snevre verdensanskuelsen til sine fiender, gjør «Lucy» til en overveldende låt. En som også kan løsne lytterens lenker – og gjøre henne til en danser. Den snakker om gleden ved å være en kropp som kan være tilstede i verden blant andre kropper. En verden der du kan danse og bevege deg fritt, se og bli sett, fylles med sanselig fryd – og fylle verden med fryd til gjengjeld:

«There's no place I'd rather be
Than in a fete havin' a time
For those who have eyes to see
Mi acting up and winin' loose
All down on di ground
Wukkin', wukkin' up mi bottom and it
Draggin', draggin', all ova town
And dey say I Lucy!»

Kanskje noe å sende videre til neste slektsledd?