LITE MESTRING: Noen elever sitter hver dag med oppgaver de ikke mestrer, eller strever med å forstå. For disse kan lekser være en trussel for selvfølelsen, en konstant påminner om hva de ikke får til, skriver artikkelforfatterene. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
LITE MESTRING: Noen elever sitter hver dag med oppgaver de ikke mestrer, eller strever med å forstå. For disse kan lekser være en trussel for selvfølelsen, en konstant påminner om hva de ikke får til, skriver artikkelforfatterene. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Leksefri skole:

På tide med leksefri skole

Tenk om leksefrie skoler var normen, og debatten handlet om at myndighetene skulle innføre lekser?

Meninger

Lekser er oppe til debatt i media. Vi som underskriver dette innlegget er fagfolk fra et bredt spektrum av yrker, med et felles standpunkt. Vi besitter store mengder dokumentasjon og erfaringer om de ekstra belastningene lekser medfører for barn, familier og skole. Vi mener leksefri skole er normen som Norge i 2018 er overmoden for å innføre.

Det er tid for å snu på flisa. Til nå har vi bedt om gode argumenter fra dem som ønsker leksefri skole. La oss invitere til et viktig tankeeksperiment: Tenk om leksefrie skoler var normen, og debatten handlet om at myndighetene skulle innføre lekser? Spørsmålet er viktig, da det viser oss at hva som er normen danner grunnlag for debatt i samfunnet.

Hvis normen var leksefrie skoler og ikke omvendt, mener vi et forslag om ekstra skolearbeid i barns fritid ville bli møtt med massiv motstand fra pedagoger, leger, psykologer, terapeuter, foreldre og barn.

Om vi tar for oss pedagogene først, å undervise er et fag det har tatt mange år å lære. De ville ristet på hodet over den manglende forståelsen myndighetene hadde for deres fag, i det de ba foreldre overta læreroppgaver på kveldstid.

Spesialpedagoger, som har særkompetanse på barn med lærevansker, ville protestert høylytt. De vet allerede at mange barn sliter med selvtilliten og verdigheten i møte med skolehverdagens krav. De vet også godt at foreldrene ikke utdannes i spesialpedagogikk over natten, og at elevene risikerer mer maktesløshet av tilleggsarbeid de må mestre utenfor skolens rammer.

Leger og fysioterapeuter, som møter mange utslitte barn og ungdom med betennelser og ulike somatiske symptomer, ville ropt varsko om nødvendigheten om å verne om barn og unges fritid og avkobling.

Foreldrene opplever allerede å ha for lite tid med barna på grunn av jobb og skole. Det ville for dem syntes absurd at myndighetene skulle bestemme enda mer over deres barns våkne timer.

Barna selv ville ikke skjønt poenget med at skolen skulle utvides til hjemmet, uten lærerne med på laget og på bekostning av lek og restitusjon. Og hva med barns grunnleggende rettigheter?

Hjelpere til familier med ekstra belastninger, ville undret seg enormt over at myndighetene skulle innføre en tilleggsbelastning til alle familier med parproblemer, sorg, kriser, sykdom, samarbeidsvansker, konflikter og så videre:

– Disse familiene bruker det de har av krefter på å håndtere hverdagen. Så skal de måtte forholde seg til lekser på toppen? Hva er det de ser for seg? Vente med samtalen om skilsmissen fordi matteleksa må gjøres ferdig først? Kombinere strev i relasjoner med kamp om lekser på ettermiddagen når alle er slitne? Nei, dette forslaget er rimelig virkelighetsfjernt.

De som kjenner minoritetsspråklige familiers hverdag ville ikke visst om de skulle le eller gråte av forslaget. Og et oppgitt sukk ville komme fra dem som bryr seg om like muligheter for alle barn:

– Vil noen i fullt alvor innføre oppgaver som gjør barna desto mer avhengig av hjemmet for å henge med? Dette er en oppskrift på økte ulikheter og klasseforskjeller.

Vi stiller samme spørsmål og har sett samme konsekvenser, som skisseres i eksempelet. I samfunnet vårt er derimot lekser en selvfølge, på grunn av tradisjon. En tradisjon fra et skolesystem og et samfunn som ikke lenger eksisterer.

Foreldrenes tilgjengelighet blir stadig mindre og skoletimene desto flere. Et helt år har blitt lagt til, og flere timer på nederste trinnene, uten høyere resultater av den grunn. Forskningen viser fra null til minimal læringsutbytte ved lekser.

Utviklingen har også vært enorm i perspektiver på barn og oppvekst. Foreldre og lærere vi applauderer i dag er de som makter å se barnets behov, møte de i ulike følelser, og samtidig være tydelige ledere. Denne gode utviklingen ser vi uforenelig med å fortsette kreve lekser av barna.

Vi vet i dag langt mer om motivasjon og læring. Blant annet at vi lærer best når vi opplever gode følelser. Det er selvsagt barn som trives med ekstra oppgaver. For dem legges det opp til at de får jobbe hjemme også i leksefri skole. Men skal hverdagen være tilpasset kun disse? For noen elever er repetering av det de allerede kan en gnistslukker.

Andre elever sitter hver dag med oppgaver de ikke mestrer, eller strever med å forstå. For disse kan lekser være en trussel for selvfølelsen, en konstant påminner om hva de ikke får til. Disse elevene kan ses på som lite «skolemodne». Hva om vi heller spør oss om lekseskolen er «barnemoden»?

Vi møter foreldre som opplever å være i skvis mellom barnets behov på ene siden og skolens forventning om lekser på den andre. Flere av oss er hjelpere til ungdom og voksne som lider av stressplager, utmattelse, depresjon, angst, diffuse somatiske plager og resignasjon. Fellesnevneren for mange er strev med å definere grenser i forhold til forventninger fra omgivelsene.

Vi møter de familiene og individene som har «forstrukket» seg med for mange «ja da», for mange «burde».

I media siste tiden hevdes det at lekser forbereder til gode arbeidsvaner. Nei. Våre erfaringer tyder på at lekser minsker motivasjon for læring over tid. Vi ser det som svært viktig at barn lærer å skille arbeid og fritid, samt at de blir kjent med egne behov og grenser. Det vil danne grunnlaget for deres selvfølelse, selvtillit og selvstendighet.

Vi utfordrer norske skolemyndigheter til å snu på flisa! Lekseskoler og leksefrie skoler må sammenlignes med hensyn til både læringsutbytte, motivasjon og barns trivsel. Det må foretas en kost-nytte analyse, enkelt og greit. Til det trenger vi flere skoler som våger være leksefri, og et systematisk blikk på utviklingen i disse skolene.

Om leksefrihet var normen, ville vi bedt om overveiende gode grunner til å innføre lekser. Vi vil fortsette å belyse de alvorlige konsekvensene vi ser lekser har i barn og unges liv. Til nå har ingen gitt oss oppveiende grunner til å beholde denne utdaterte tradisjonen.

Melinda Henriksen, kommunepsykolog,

Bjørg Rønning, spesialist i klinisk psykologi, barn og unge,

Kjetil Nordhaug Fjell, psykologspesialist/nevropsykolog

Charlotte Kalager Mjelde, psykolog

Beate Brevik, pedagog

Tommy Erlingsønn Solheim, adjunkt/spesped lærer VGS

Anniken Bang-Olsen, barnehagelærer

Jan Hammer, sykepleier/master i psykisk helsearbeid.

Daniela Hammer, sykepleier.

Trude Cecilie Wiig, sosionom/miljøterapeut.

Solveig Gravdal, barnehagelærer.

Heidi Frantzen, klinisk barnevernspedagog og familieterapeut.

Danielle Langedal, lærerstudent

Tone Liltved, psykolog

Mari Elin Dyrendahl Sterten, psykologspesialist, cand.polit pedagogikk.

Anne Larsen, lærer i vgs

Gunnar Aarstein, rektor ved leksefri skole.

Tobias Lindstad, psykolog

Leif Runar Bjørgan, automatiker og leder for mobbeombudet i Larvik

Gry Kristin Lia, psykologspesialist

Arne Vidar Berdahl, barnehagelærer.

Ingunn Mathea Selboe, barnehagelærer

Dagrun Agnes Vikesland, PP-rådgiver.

Cathrine S. Holsen Gardnerr, psykolog i spesialisering til nevropsykolog.

Eirin Kvade Rannekleiv, adjunkt ved leksefri skole

Trude Senneseth, psykologspesialist.

Cecilie Udberg-Helle, lektor

Siv Tonje Luneng, psykologspesialist

Laila Brandsdal Johnson, leder i Dysleksi Vestfold

Ingunn Vaadal, psykolog

Silje Heen Andersen, psykolog

Andrea Melø, Psykologspesialist og familieterapeut

Lindis A. Kvernevik, lærer, spesialpedagog

Chris André Meland Winger, statsviter og lærer

Linda Villje, familieterapeut

Camilla Freilem, psykolog

Svein A. Alfarnes, psykologspesialist

Mona Olsen, psykolog

Maiken Ingemann Hedehøj, sykepleier

Arnt Ove Engelien, psykologspesialist

Christina Pettersen Kolle, psykolog

Sonja D. Wiese, familieterapeut

Mona Nicolaysen, master i barnehagepedagogikk

Kjetil Dybvik, lektor (tilleggsutdanning i faglitterær skriving)

Cecilie Kristiansen, familieterapeut

Linda Hatleskog, overlege

Kjersti Lien Holte, Førsteamanuensis i pedagogikk Høgskolen i Østfold

Tuva Haarklou, spesialist i klinisk psykologi, barn og unge.

Kristin Hovland, spesialpedagog

Camilla Kristensen, vernepleier og pedagog

Sissel O. Steen, psykologspesialist

Rita Langås, fagarbeider i skolen

Jan-Erik Winther, lektor

Lik Dagbladet Meninger på Facebook