HALVFULL: En mann drikker øl av et havtomt glass. Sola skinner, i det minste. - Noen ganger kan man lure på om det å være optimist er blitt en slags moralsk posisjon - ved at det oppfattes som et godt karaktertrekk å være optimist, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
HALVFULL: En mann drikker øl av et havtomt glass. Sola skinner, i det minste. - Noen ganger kan man lure på om det å være optimist er blitt en slags moralsk posisjon - ved at det oppfattes som et godt karaktertrekk å være optimist, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIXVis mer

På tide med mer pessimisme

Noe som virkelig irriterer meg er mennesker som alltid snakker som om glasset er halvfullt - også når det ligger knust på gulvet og vannet er sølt utover.

Meninger

I første episode av den amerikanske krimserien True Detective sitter hovedpersonene Rustin «Rust» Cohle og Martin Hart sammen i sistnevntes bil. Den gudfryktige familiemannen Hart finner ut at Cole ikke er kristen, og spør hva han da støtter seg til. Etter litt nøling forklarer Cohle at han er en «pessimist». «Hva er det?» spør Hart. Cole spissformulerer det med at: «Det betyr at jeg er dårlig på fester.»

La meg innrømme det først som sist: Jeg er en pessimist. Cohle utdyper hva han mener med pessimisme, og fremstiller en misantropisk filosofi med mennesket som et feilskjær i evolusjonen. Han mener det beste for vår art er at vi dør ut. Dette er imidlertid langt fra min pessimisme. Mitt utgangspunkt er at mennesker bør gjøre det beste ut av det. Jeg tror vi kan gjøre fremskritt, men at det krever sitt – noe jeg kommer tilbake til senere.

Derimot mener jeg det er stor sannsynlighet for at det kan skje svært negative ting fordi mennesker har begrenset fornuft, en rekke medfødte tilbøyeligheter og svake evner til å vurdere konsekvenser. Jeg foretrekker også å tenke på det verst tenkelige utfall og agere ut fra det, fremfor å hylle meg inn i illusjoner om at «alt ordner seg til slutt». Det gjelder både i mitt eget liv og mine politiske synspunkter. Jeg vil starte med det første; hvordan jeg forholder meg til pessimismen i hverdagen.

Noe som virkelig kan irritere meg er mennesker som alltid snakker om at glasset er halvfullt – også når det ligger knust på gulvet og vannet er sølt utover. Jeg blir forbannet over personer som alltid finner noe positivt i situasjoner, også når det er helt åpenbart er skjedd grusomme ting. Jaså, huset ditt brant ned? Ja, men da fant du vel ut at det er andre viktige ting i livet, liksom.

I tillegg kan det gå meg på nervene når personer har en helt urealistisk optimisme med tanke på hva som er mulig å få til. Enten det gjelder tidsbruk for å gjøre noe, hva de klarer innen en gitt periode, eller hva de oppnår. Ofte ender det med at ingenting blir gjort, fordi det blir utmattende å forholde seg til målene. Mennesker har en såkalt «optimism bias», en mental mekanisme som gjør at vi overvurderer sannsynligheten for at noe positivt skal inntreffe – og tilsvarende underslår hva slags negative effekter en hendelse eller situasjon kan ha.

Noen ganger kan man lure på om optimisme er blitt en slags moralsk posisjon – ved at det oppfattes som et godt karaktertrekk å være optimist. Men en forventning om at ting kan gå dårlig er neppe mer eller mindre rasjonelt enn å tro at det går bra, gitt at det ikke er helt åpenbare fakta som trekker i en bestemt retning. Som pessimist er det heller ikke slik at jeg dyrker eller feirer at noe går galt; jeg føler derimot at jeg har en viss plikt til å påpeke det, for å begrense skadevirkningene.

Optimisme kan blinde oss, slik at vi får et urealistisk bilde av hva som skjer. Det er heller ikke sikkert at optimister nødvendigvis er mer lykkelige enn pessimister, og forskerne har kommet frem til sprikende resultater av forskning på ulike menneskers grunnholdninger. Det viser seg for øvrig også at pessimister trolig lever lengre enn optimister.

I enkelte yrker er pessimisme dessuten en fordel, bl.a. i mitt eget advokatyrke. Forskning tyder på at pessimistiske mennesker blir bedre advokater, trolig fordi de er mer opptatt av potensielle fallgruver og problemer, og gjerne vil bli konfrontert med de harde realitetene. Andre undersøkelser viser at det er en negativ sammenheng mellom optimistiske entreprenørers forventninger og faktisk suksess. Positive gamblere taper trolig også mer penger enn de som er mer negativt innstilte.

Optimister pleier ofte å se det best tenkelige scenarioet, selv når det ikke er grunn til å tro det vil inntreffe. Ofte viser de til at ting frem til nå jo har gått bra, og at enkelte negative trekk ikke kan rokke ved det. I slike sammenhenger tenker jeg ofte på samtalen mellom Bill og Mike i Ernest Hemmingways bok Og solen går sin gang: «Hvordan gikk du konkurs?» spør Bill, etter at Mike har fortalt om sitt dårlige forhold til sin gamle skredder på grunn av konkurs. «På to måter,» svarer Mike. «Først gradvis og så plutselig.»

Det går bra så lenge det går bra. Men ved å overse negative trekk som oppstår eller fatale hendelser, kan sluttresultatet på lengre sikt bli svært katastrofale. I tillegg til at det kan være skadelig på individnivå, blir det direkte katastrofalt på organisasjons- eller statsnivå når evnen til å oppdage farene mangler. La meg nevne noen (selvfølgelig forenklede) eksempler.

Verdenshistorien har nok tilfeller av mektige regimer som har gått under etter situasjoner hvor man ikke har forstått hvor alvorlig truslene er. Romerriket gikk i oppløsningen i løpet av en generasjon. Det tok rundt 15 år etter 2. verdenskrig å avvikle det britiske imperiet. Inkariket ble knust på drøye 10 år. Det osmanske riket falt sammen etter første verdenskrig. Sovjetunionen kollapset på et tidspunkt da det fremdeles var ansett som en stormakt.

Selv om noen av hendelsene nevnt ovenfor skjedde mer plutselig, er det haugevis av eksempler på problemer som vokser gradvis. Den økonomiske krisen i Hellas oppstod ikke plutselig som følge av finanskrisen i 2008; den bygget seg opp etter mange år med strukturelle problemer. Tilsvarende fikk de nordiske landene på begynnelsen av 1990-tallet enorme økonomiske utfordringer etter mange år med vekst i statlig pengebruk.

Offentlige utgifter i Sverige økte fra rundt 45 prosent av BNP i 1970 og til 65-70 prosent på begynnelsen av 1990-årene. Stor lønnsvekst i offentlig sektor trakk arbeidskraft vekk fra privat verdiskapning. Dette svekket naturligvis incentiver til arbeid og innovasjon, og med dårlig konjunkturutvikling i tillegg, endte det med enorme problemer. Arbeidsledigheten steg fra 2 prosent i 1990 til 13 prosent i 1993. Antall offentlig ansatte måtte kuttes med 200 000 i perioden 1990-1997. Slik kan det gå når man overser faresignaler.

Dessverre er det slik at de som peker på svakheter og fremtidige utfordringer ofte blir forsøkt tiet i hjel. En av de ansatte i Lehman Brothers som trodde det ville bli problemer med finanskrise, Mike Gelband, advarte allerede i 2006 om at «verden forandrer seg». Da han fortalte om sin bekymring over økonomien til direktøren, Richard Fuld, svarte Fuld med å avskjedige ham på stedet. Tilsvarende fortalte den amerikanske embetsmannen Armando Falcon i en rapport fra 2003 hvordan gigantlånerne Fannie Mae og Freddie Mac kunne skape problemer i markedet. Det hvite hus forsøkte etter dette å få ham sparket.

Det underlige er at folk ser ut til å gjøre de samme feilene gang på gang, selv når det er store sjanser for at ting vil gå galt om man velger en bestemt løsning. Da venstreradikale Hugo Chavez fikk forsterket sitt mandat i Venezuela gjennom en tvilsom folkeavstemning i 2004, var mange av oss skeptiske til utviklingen. Selv om sosialistiske eksperimenter gang på gang har vist seg å slå feil, valgte likevel SVs landsstyre å gratulere «med President Chávez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk». I dag vet vi fasiten, ved at landet er på bristepunktet etter massivt kaos og brutal vold på grunn av en feilslått sosialistisk politikk.

Også de siste dagers terrorbølge i Europa utført av ekstremistiske islamister kan illustrere hvordan en naiv optimisme kan få dramatiske følger. Det var få på 1990-tallet som våget å setter spørsmålstegn ved hvordan utenforskap og radikal teologi kunne få fatale konsekvenser. I en anmeldelse Aage Borchgrevink gjorde av Halvor Tjønns Muhammed-bok så sent som i 2011, mente førstnevnte at det var tvilsomt om innsikt i islamistisk begrunnet terrorisme ville være relevant:

«Spørsmålet er om ikke problemstillingen snart er datert. I omveltningen som foregår i Midtøsten er islamistene blitt stående igjen på perrongen. Går terrorismens time mot slutten? Det Tjønn kaller dagens terrorister er, forhåpentligvis, allerede gårsdagens menn

Å være pessimist er sjelden populært i politikken. Det innebærer å si nei. Ofte til svake grupper, personer det er synd på, eller sympatiske saker. Det kan oppfattes som hjerteløst, og kanskje litt slemt. Men konsekvensen av ikke å gjøre noe, er – som man kan se ovenfor – mye verre på lengre sikt. I en scene fra True Detective diskuterer de to hovedpersonene om de egentlig er gode eller onde mennesker. Rust Cole oppsummerer sitt synspunkt slik: «Verden trenger slemme menn. Vi holder andre slemme menn vekk fra døren

Selvfølgelig kan vi være heldige. Optimismen kan slå til, og ting kan gå bra. Men hvorfor ta sjansen? Hva er det som egentlig skiller den skruppelløse optimisten og en vågal gambler?

Løsningen for å unngå problemer er naturligvis ikke at vi skal synke ned i en bunnløs depresjon, der alt håp er ute og vi gir opp. Jeg vil derimot anbefale det psykologen Julie Norem har kalt en «defensiv pessimisme»: Vi bør forholde oss til verdens harde realiteter, og tenke oss hva som kan gå galt – med det formål å unngå problemer. Til sist kan det føre til at vi pessimister får det bedre i det lange løp.

I avslutningen av sesong 1 av True Detective ser vi nettopp hvordan utfallet er for to menn med helt ulike tilnærminger til verden: De er havnet på sykehus etter en dramatisk jakt på drapsmenn. Den noe optimistiske Hart har neglisjert en rekke problemer, og med det fått brudd med familien og en karriere på hell. Pessimisten Cohle har derimot fått et vennskap med Hart og innrømmer på slutten at han opplever at livet har et formål.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook