DEBATT

På tide med mer pessimisme

Noe som virkelig irriterer meg er mennesker som alltid snakker som om glasset er halvfullt - også når det ligger knust på gulvet og vannet er sølt utover.

HALVFULL: En mann drikker øl av et havtomt glass. Sola skinner, i det minste. - Noen ganger kan man lure på om det å være optimist er blitt en slags moralsk posisjon - ved at det oppfattes som et godt karaktertrekk å være optimist, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
HALVFULL: En mann drikker øl av et havtomt glass. Sola skinner, i det minste. - Noen ganger kan man lure på om det å være optimist er blitt en slags moralsk posisjon - ved at det oppfattes som et godt karaktertrekk å være optimist, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I første episode av den amerikanske krimserien True Detective sitter hovedpersonene Rustin «Rust» Cohle og Martin Hart sammen i sistnevntes bil. Den gudfryktige familiemannen Hart finner ut at Cole ikke er kristen, og spør hva han da støtter seg til. Etter litt nøling forklarer Cohle at han er en «pessimist». «Hva er det?» spør Hart. Cole spissformulerer det med at: «Det betyr at jeg er dårlig på fester.»

La meg innrømme det først som sist: Jeg er en pessimist. Cohle utdyper hva han mener med pessimisme, og fremstiller en misantropisk filosofi med mennesket som et feilskjær i evolusjonen. Han mener det beste for vår art er at vi dør ut. Dette er imidlertid langt fra min pessimisme. Mitt utgangspunkt er at mennesker bør gjøre det beste ut av det. Jeg tror vi kan gjøre fremskritt, men at det krever sitt – noe jeg kommer tilbake til senere.

Derimot mener jeg det er stor sannsynlighet for at det kan skje svært negative ting fordi mennesker har begrenset fornuft, en rekke medfødte tilbøyeligheter og svake evner til å vurdere konsekvenser. Jeg foretrekker også å tenke på det verst tenkelige utfall og agere ut fra det, fremfor å hylle meg inn i illusjoner om at «alt ordner seg til slutt». Det gjelder både i mitt eget liv og mine politiske synspunkter. Jeg vil starte med det første; hvordan jeg forholder meg til pessimismen i hverdagen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer