På tomannshånd med Aristide

Fattige haitianere blir massakrert fordi de krever at deres valgte president får vende hjem.

NÅR FN-SOLDATER dreper innbyggere i det haitianske slumstrøket Cité Soleil, pleier de avdødes venner og familie å legge bilder av den landsforviste presidenten Jean-Paul Aristide på de døde kroppene. På en stille måte forteller disse fotografiene at det finns et system i galskapen som råder i Port-au-Prince. Fattige haitianere blir massakrert fordi de våger å kreve at den landsforviste presidenten deres får vende hjem.Det er ikke mer enn ti år siden president Bill Clinton hyllet Aristide og kalte det «en seier for friheten over frykten» da den haitianske ekspresidenten fikk makten tilbake. Hva var det egentlig som skjedde? Korrupsjon? Vold? Bedrageri?Aristide er så avgjort ingen helgen. Men selv en liste over de verste beskyldningene mot ham blekner mot rullebladene til drapsmennene, narkotikasmuglerne og våpenhandlerne som til tross for fellende dommer styrtet Aristide og fortsatt styrer med full støtte av Bush-administrasjonen og FN. Å overlate Haiti til disse gangsterne av bekymring for Aristides mangel på «god politisk styring», er som å rømme fra et kjedelig stevnemøte ved å takke ja til å bli fulgt hjem av Charles Manson.

FOR NOEN UKER siden besøkte jeg Aristide i Pretoria i Sør-Afrika, hvor han lever i tvunget eksil. Jeg spurte hva som egentlig lå bak hans dramatiske kontrovers med Washington. Han ga en forklaring som sjelden kommer fram i diskusjonen om haitiansk politikk: «privatisering, privatisering, privatisering».Uoverensstemmelsene skriver seg tilbake til en rekke møter tidlig i 1994, et avgjørende øyeblikk i Haitis historie som Aristide sjelden har kommentert. Haitianerne levde under det barbariske styret til Raoul Cédras, som hadde styrtet Aristide under et statskupp i 1991. Aristide befant seg i Washington, og til tross for at store deler av folket krevde at han skulle få vende tilbake, hadde han ingen mulighet til å ta opp kampen mot juntaen uten militær støtte.Clinton-administrasjonen som var blitt pinlig klar over Cédras, overgrep, kom med et tilbud til Aristide: Amerikanske tropper skulle få ham hjem til Haiti - men bare hvis Aristide aksepterte et omfattende økonomisk reformprogram. Aristide gikk med på å betale gjelden som hadde hopet seg opp under det tjuvaktige Duvalier-diktaturet. Han sa seg villig til å gjennomføre kraftige nedskjæringer i statsadministrasjonen, til å åpne Haiti for «frihandel» og til å halvere importtollen på ris og mais. Det var en elendig avtale, sier Aristide, men han hadde ikke noe særlig valg. «Jeg befant meg utenfor landets grenser og mitt land var det fattigste på den vestlige halvkule, så hvilken makt hadde jeg på det tidspunkt?» Men de amerikanske forhandlerne stilte ett krav som Aristide ikke kunne akseptere: at Haitis statseide foretak, inkludert telefonselskap og elektrisitetsverk, umiddelbart skulle selges. Aristide hevdet at privatisering ville omforme statsmonopoler til private oligarkier. Det ville gjøre landets elite enda rikere og frata de fattige deres nasjonale rikdommer. Forslaget hang ganske enkelt ikke på greip, sier han: «Å være ærlig er å si at to pluss to blir fire. De ville ha oss til å istemme at to pluss to blir fem.»

ARISTIDE FORESLO et kompromiss: I stedet for å selge ut de statseide selskapene med en gang, ville han «demokratisere» dem. Med demokratisering mente han blant annet at nasjonalforsamlingen skulle vedta antitrustlover, at inntektene fra salget skulle gå tilbake til den fattige befolkningen og at arbeiderne skulle få mulighet til å bli aksjeeiere. USA aksepterte det endelige utkastet til avtale, og på en giverlandskonferanse i Paris gikk deltakerne inn for «demokratisering» av de statseide selskapene.Men da Aristide kunngjorde at ikke noe salg skulle finne sted før parlamentet hadde godkjent de nye lovene, protesterte Washington. Ifølge Aristide innså han da at det i realiteten handlet om et forsøk på «økonomisk kupp». «Det fantes en skjult agenda. Jeg skulle bakbindes så snart jeg var tilbake og tvinges til å selge alle de statlige selskapene for en slikk og ingenting.» Aristide truet med å arrestere alle som fortsatte med privatiseringen. «I Washington var de veldig sinte på meg. Jeg fikk høre at jeg ikke holdt ord, mens det i virkeligheten var de som ikke respekterte vår økonomiske avtale.»Siden den gang er Aristides forhold til Washington blitt stadig dårligere: Haiti hadde fått løfter om mer enn 500 millioner dollar i form av lån og bistand fra internasjonale bidragsytere. Samtidig med at disse midlene ble stanset og Aristides regjering dermed ble handlingslammet, overøste den amerikanske statlige bistandsorganisasjonen USAID haitianske opposisjonsgrupper med flere millioner dollar. Det hele kulminerte i det væpnede statskuppet i februar 2004.Og krigen fortsetter. For en måned siden tok den amerikanske viseutenriksministeren Roger Noriega til orde for at FN-styrkene skal spille en mer «aktiv rolle» i jakten på væpnede bander som støtter Aristide. I praksis har dette ført til kollektiv avstraffelse av folk som bor i områder der man vet at Aristide har betydelig støtte. Dette skjedde for eksempel den 6. juli da flere hundre FN-soldater stormet Cité Soleil, blokkerte alle veier ut av området og avfyrte skudd fra pansrede kjøretøy. FN innrømmer at fem mennesker ble drept, men beboere i strøket anslår tallet på drepte til ikke mindre enn 20.

REUTER\'S KORRESPONDENT Joseph Guyler Delva hevder at han «så sju døde kropper i bare ett hus alene, inkludert to spedbarn og en kvinne i 60-årsalderen.» Ali Besnaci, som er leder for Leger Uten Grenser i Haiti, forteller at på samme dag som beleiringen fant sted, kom 27 mennesker til organisasjonens klinikk med skuddskader. Om lag tre firedeler av dem var kvinner og barn. Til tross for disse angrepene er haitianerne fremdeles i gatene for å vise hva de mener. De forkaster de planlagte skinndemokratiske valgene, protesterer mot privatisering og holder opp bilder av sin president. Og på samme måte som ekspertene i Washington for et tiår siden ikke kunne tenke seg muligheten av at Aristide skulle forkaste deres råd, kan de i dag ikke akseptere at hans fattige tilhengere er i stand til å foreta seg noe på egen hånd - selvsagt kontrollerer Aristide dem ved hjelp av noen mystiske voodoo-kunster. «Vi tror at tilhengerne kan høre Aristides egen stemme og motta beskjeder direkte, og at de indirekte får instruksjoner via hans medhjelpere som er i personlig kontakt med ham i Sør-Afrika,» skal Noriega ha sagt.Aristide påberoper seg ikke den slags evner eller innflytelse. «Folket er klokt, folket er intelligent, folket er modig,» sier han. «Det vet at to pluss to ikke blir fem.»  Den kanadiske journalisten Aaron Maté har bidratt med opplysninger til denne artikkelen, som opprinnelig sto på trykk i The Nation.  ©New York Times, norsk enerett Dagbladet Oversatt av Marit Jahreie