På tomgang

Dørgende kjedelig bok uten liv, humor, plott.

BOK: «Du er ikke dyp nok», sier en filmprofessor til hovedpersonen Willy i «Visning». Ironisk nok er det som om Saabye Christensen kommenterer sin siste bok med den kommentaren. «Visning» er grunn. Den er kjedelig. Og den har et syltynt plott.

Visningerotikk

Willy og Cathrin har vært samboere i fire år. Hun er en vakker art director, med en styrtrik far som eier leiligheten de bor i. Willy kommer fra et kristelig hjem på Toten, har gått på filmskole i København, og jobber med noen prosjekter han ikke får fullført. Han forguder Cathrin. Og han forguder Audrey Hepburn i «Breakfast at Tiffanys». Willy og Cathrin kjeder seg. De begynner å gå på visninger. For spenningens skyld starter de «et farlig erotisk spill» i leilighetene de besøker. De blir sett. Det skal vise seg skjebnesvangert.

«Visning» har elementer av krim. Willy stusser over at Cathrin blir tynnere, og har en parykk gjemt i skapet sammen med en ferdigpakket koffert. En dag forsvinner hun bare. Han blir mistenkt. Parallelt har han hatt et møte med en litt snuskete filmkonsulent som vil ha ham til å skrive et erotisk manus. Det manuset blir historien om han og Cathrins «visningserotikk». Boka blir dermed en slags metaroman, der filmmanuset gir et alternativt svar på hvorfor Cathrin forsvinner. Der er en scene som tilhører bokas vakreste parti.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eldgammelt tema

Jeg må innrømme at jeg ikke riktig forstår hva Saabye Christensen holder på med i denne boka. Han bruker mye plass på tids,- og miljøskildringer fra nittitallets Oslo, dit handlingen er lagt: Celsius og Kunstnernes Hus, champagne, dekadanse og ironigenerasjonen. Dette er eldgammelt nytt. Spesielt når refleksjonsnivået er som følger «Alle gikk rundt og spurte: Hva mener du? Det var egentlig det farligste spørsmålet vi kunne stille. Vi var innerst inne engstelige og mistroiske. Det var undertekstens tidsalder.»

Humørløst og dødt

Her er åpenbare paralleller til «Breakfast at Tiffanys», blant annet en hundevalp som blir hetende «Som Vanlig» – som vel spiller på Hepburns katt «Katt». Men heller ikke dette sitter. Det blir substansløs pludring. Her er litt Golfkrig og Kong Olav og Gardermoen og Lillehammer-OL. Men det er liksom helt humørløst og dødt. Refleksjonsnivået er for lavt. I ei bok som vel egentlig handler om Kunsten, og det å rappe temaer. Og der Saabye Christensen på en litt uheldig måte blir selvkommenterende.

Et bærende element i boka er det «farlige erotiske spillet». Men det blir ikke mye erotikk av ulike variasjoner over setningen: «Han tar henne, vilt og raskt». «Han tar henne slik, stående». Det manglende erotiske dypdykk beror muligens på en bluferdighet hos Saabye Christensen. Det er sympatisk nok. Han er da også en sympatisk forfatter. Og han kan mye mye bedre enn dette.