På tur i tåkeheimen

Finn Øgland har med 'Sjelefred' skrevet en fortelling helt uten tyngde om en hovedperson helt uten substans.

En navnløs mann våkner på gaten. En vakker kvinne ringer etter amublanse. Etter et kort opphold på sykehuset kommer mannen hjem og gjenopptar livet sitt slik vi forstår han alltid har levd det. Han drikker øl, spiller biljard og fabulerer om drømmekvinnen som gjør livet verdt å leve. Den ene å våkne opp ved siden av hver morgen resten av livet. Mens han venter gjør han mer eller mindre vellykkete fremstøt på sjekkefronten og subber seg sutrende og kvasifilosoferende gjennom en endeløs rekke av likegyldige hverdager.

Tomgang

Øgland skriver repetitivt og lidenskapsløst om en mann som venter og i mellomtiden gir livet sitt et skinn av mening gjennom rituelle handlinger.

Språket går på tomgang og eksosen fra det kveler all leselyst. Monotonien brytes bare av avsnitt som er ufrivillig komiske i sin patos og haltende bildebruk.

'Eg er uhelbredelig einsam, eg vil vekk, eg prøver å reise meg, men fell tilbake i senga. Eg kjenner ei underleg kraft i kroppen som nesten er erotisk, som om sjølve smerta og utmattinga gjer meg viril.'

Det er ingen feil på viljen her, det er evnen som har fått seg et beroligende skudd for baugen, og det er følelsen jeg sitter med etter å ha lest romanen. En forfatter som fryktelig gjerne vil, men som ikke helt vet hvor, hva eller hvordan. «Sjelefred» er en tur i den åndelige tåkeheimen, men man trenger ikke proviantere siden den heldigvis er såpass kort.