På tur med Gud

Vårherre har ikke valgt enkleste vei for søster Geurts og søster Sorenson. Først T-banen til Oslo S. Siden buss og trikk og våte bygater. Men det er der de finner dem, de potensielle mormonerne. på tur

- Vi kan ikke få besøk her, skjønner, du, egentlig er vi ikke hjemme.

Søster Sorenson senker stemmen. Egentlig skal de studere skriftene. Hver time er nøye fastsatt fra seks om morgenen til halv elleve på kvelden i ett og et halvt år for mormoner-misjonærene Stacy (23) og Amy (24) fra Utah i USA. Slik har de valgt det. De har jobbet for å komme hit og betaler selv. De kunne havnet hvor som helst - det ble Norge.

Klokka er knapt passert ni, og de har alt vært oppe i tre timer. Klokka halv ti klapper de Bibelen og Mormons bok sammen.

SÅ GJØR DE SOM DE GJØR HVER DAG, børster håret, kneler på gulvet: «Kjære Gud, vær med oss, vi ber om at alt må gå bra, at vi finner noen som vil høre på i dag.» Så vipper de sekken på ryggen og går veien Gud har bestemt. En vasstrukken vei i dag.

Vinden kryper opp under skjørtekanten midt på ankelen. T-banen, endelig. Der hus, vei og mennesker forsvinner i grå striper utenfor vinduet, der blikkene stirrer stivt foran seg mot neste stopp og viker unna for smil, skjer det plutselig: kontakt. - Mange tror vi skal selge noe, at vi skal hjernevaske dem, eller at vi er nonner. Andre tror guttene driver med flerkoneri og skal ta med de norske damene til Amerika. Og så får vi slibrige henvendelser. Derfor er vi alltid to. Men vi er normale! Amy ler. - Noen slenger igjen døra. Det er som berg-og-dal-bane, men gledene er større enn sorgene. Folk tror vi har horn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De har ikke det. De bor i en brun hybel med et skimrende tempel i ramme på veggen, med Oslos best brukte strykebrett på motsatt vegg og med Jesus-bilde i vinduskarmen. De ser ut som en Stacy og en Amy fra Utah i USA skal se ut: blonde, smilende, rene, pene og nystrøkne. For det står i misjonærhåndboka: Bestreb deg på å se ut slik det sømmer seg en representant for Frelseren. Puss skoene og sørg for at klærne er rynkefrie. Bad ofte og bruk deodorant. Og i dag? Mennesker kommer, mennesker går. T-banen har lagt fire stasjoner bak seg, og Stacys lave stemme trenger inn til trønderjenta med jobb på båt. - Nei, sier hun, jeg regner ikke meg selv som kristen. Hun holder samtalen gående likevel, Stacy. Det har skjedd før, at en advokatdame eller en dame med en rotte under genseren og en hindu fra Sri Lanka har gitt dem telefonnumrene sine - på T-banen. På Oslo S går Stacy av. Hun ønsker trønderjenta en god dag. For Stacy er en god dag en dag med telefonnummer på blokka. Fra trønderjenta fikk hun ingen.

De skal til Lisbet i Gamlebyen. Lisbet er langt hjemmefra Salangen, fra Nord-Norge, fra stilla og måkene.

- VI MØTTES PÅ ET BUSSTOPP, så begynte de å prate med meg og vi ble gode venner. Hjemme, sier Lisbet til Stacy og Amy, hjemme er fjorden speilblank - og så kommer måsene - og midnattssola... Skjønner ikke hva jeg gjør her, det er ikke jobb nordpå, vet du.

- Vet du hva moren min sa om dere? At det må være vanskelig å være så snille som dere er hele tida.

Stacy og Amy smiler til Lisbet.

- Vi er veldig glade i alle her og kommer til å savne dere. Lisbet, vi tenkte kanskje vi skulle lese litt i dag?

Fram med Mormons bok.

- Men jeg har ikke lest noen ting, jeg er der vi sluttet for fjorten dager siden, jeg.

Seks vers med rullende r-er og tre på syngende nordnorsk leses opp, minuttene går.

- Pass på Lisbet, ber Amy og Stacy for Lisbet fra Salangen.

Hun vinker til dem fra andre etasje når de går.

I Sorgenfrigata er det ingen hjemme.

- Når vi skjønner at folk ikke er interesserte, ber vi dem si fra.

- Vi lærer folk hva vi tror på. Folk må bestemme selv, derfor leser vi med dem. Noen bare spiser det, andre er skeptiske, noen tar det fjorten dager å omvende, andre ti år.

- Det er skrevet om mormonerne at de lever ti år lenger enn alle andre?

STENGT DØR: Ingen hjemme i Sorgenfrigata.

- DET ER FORDI VI IKKE RØYKER, ikke drikker svart te, kaffe og alkohol. Du savner ikke det du ikke har smakt. Helseloven vår sier vi skal leve sunt, spise mye grønnsaker og lite kjøtt. Livet er en gave vi tar vare på.

De trasker hjemover. Bilder til Stacy og kassett fra kjæresten til Amy venter i postkassa. Amy holder kassetten foran seg. Den har mistet en bit over Atlanteren.

- Vi blir så glade når vi får post. Du skjønner, vi har bare lov til å ringe hjem to ganger i året. Til jul og til morsdag. Og skrive brev kan vi bare gjøre på mandager - på forberedelsesdagen. Da kan vi handle inn, vaske hjemme og spille amerikansk fotball. Men vi har ikke lov til å takle guttene - ikke når vi er misjonærer.

De svelger grønnsaksuppa med frukt til dessert. For de sløste i går:

- Kjøpte jordbær og vannmelon.

Tonene fra The Mormon Tabernacle Choir trenger seg ut fra en liten kassettspiller.

- Klassisk musikk før 1900-tallet og religiøs musikk er den eneste musikken vi får høre på.

- Ikke Gershwin engang?

- Nei. Noe av den moderne klassiske musikken er bråkete, ikke sant? Bråkete musikk gjør noe med deg. Vi må fokusere.

- VI FÅR IKKE LESE ANDRE BØKER og blader enn dem tilknyttet kirken. Likevel får vi med oss det meste. Vi visste at prinsesse Diana var død samme dagen hun døde. Hjemme er det annerledes. Der blir vi oppmuntret til å holde oss oppdatert. Der har vi sånne klær som alle andre - bukser, ja, og bil, hus og kino! Og jeg liker å høre på Sting og U2 - hva mer - det er så lenge siden nå.

Snart får Stacy hull på savnet i magen: å være et vanlig menneske i Utah, være sammen med familien, lese bøker, sove og kjenne freden i tempelet i Salt Lake City.

- Åh, jeg savner tempelet, der føler jeg fred. Der - og i fjellene, men jeg kommer til å savne Norge. Unnskyld norsken, jeg vet godt hvordan det skal lyde, det kommer bare ikke ut sånn.

Store r-er ruller rundt og flyter flatt ut av to munner fra Utah.

- Jeg får muskler her av å snakke norsk, ler Amy og masserer kjevepartiet.

<B>MISJONÆRER:</B>Søster Stacy Geurts (23) og søster Amy Sorensen (22) fra USA er misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige.