På tur til helvete

Sterkt dokudrama om tre briters møte med USAs konsentrasjonsleir.

FILM: Filmen er derimot et høyst tiltrengt debattinnlegg mot USAs ulovlige internering av angivelige fiender på Guantánamo-basen på Cuba. Winterbottom har laget roadmovies før. I 2003 vant han Gullbjørnen i Berlin for «In This World», om to unge afghanske flyktningers strabasiøse ferd fra Pakistan mot det forjettede liv i London. I år fikk han en Sølvbjørn i Berlin for Guantánamo-filmen, en roadmovie om veien til et visst helvete.

Omvei

Høsten 2001 dro fire britiske kompiser, alle muslimer fra Tipton utenfor Birmingham, til Pakistan. En skulle gifte seg, en skulle være forlover og de to andre var med på lasset. Først i mars 2004 kom tre av dem hjem, via en lang og ufrivillig omvei til Guantánamo Bay. Fjerdemann døde før de ble fraktet ut av Afghanistan i amerikanske militærfly, bundet med fotlenker og håndjern og iført oransje kjeledresser, øreklokker og bind for øynene. Winterbottom og Whitecross har nedtegnet de tre hjemvendte fangenes opplevelser i minste detalj. Filmen er en rekonstruksjon av det som hendte dem, visualisert av skuespillere. Det veksles mellom disse spilte scenene og autentiske intervjuer med Asif Iqbal, Ruhel Ahmed og Shafiq Rasul, som de tre heter.

Sjangerblanding

Innimellom er det også autentiske dokumentarbilder fra fangeleiren eller nyhetsinnslag fra maktens sentrum der president Bush forteller om hvor slemme og farlige de internerte «terroristene» er. Denne sjangerblandingen av ekte dokumentar og dramatiserte situasjoner er en uhyre effektiv, men selvsagt ikke uproblematisk, fortellerteknikk når man vil formidle noe som skjer bak lukkede dører. Winterbottom tar ikke stilling til de tre britenes motiver for å reise til det Taliban-styrte Afghanistan umiddelbart etter 11. september-begivenheten. De er uansett løslatt fordi amerikanske myndigheter ikke maktet å føre bevis for anklagene mot dem. Det er imidlertid leirens eksistens, og hva som skjer i burene i den streikende sola med mennesker som verken er tiltalt eller dømt, som er kjernen i filmen.

Vanlige gutter

Alt er tilforlatelig fortalt av tre gutter som framstår som alminnelige annengenerasjons innvandrere i GAP-gensere og strikkeluer. De framstår verken som spesielt religiøse eller politisk bevisste. De er mer opptatt av diaré og dårlig mat. Deres beskrivelser av torturmetoder - jukeboksen, tvunget sittestilling osv. - og planløse forhør («Hvor er bin Laden?») virker helt troverdig. Filmen er svært opprørende. Derfor er det viktig å vise den akkurat nå, mens disse eklatante bruddene på internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter får fortsette i regi av vår nærmeste allierte. Og mens hjemlige politikere nekter å ta innover seg at norske forretningsfolk (les: Kværner) har bidratt til å smøre dette maskineriet.