På vandring i Peter Handkes irrganger

En roman som burde vært et prosadikt.

Sivilisasjonskritiker: Peter Handke er en av Østerrikes mest anerkjente forfattere, og sammen med landsmenn som filmskaperen Michael Hanene også en vass samfunnskritiker. For første gang på mange år er en ny bok av ham utgitt på norsk, av Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen. Foto: AFP / FRANCISCO LEONG
Sivilisasjonskritiker: Peter Handke er en av Østerrikes mest anerkjente forfattere, og sammen med landsmenn som filmskaperen Michael Hanene også en vass samfunnskritiker. For første gang på mange år er en ny bok av ham utgitt på norsk, av Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen. Foto: AFP / FRANCISCO LEONGVis mer

ANMELDELSE: Østerrikske Peter Handke er en av de viktigste forfatterne og dramatikerne  i tysktalende Europa, men har ikke fått like stor oppmerksomhet her hjemme.

«Målmannens angst ved straffesparkmerket» er nok hans mest kjente roman, men enda mer kjent er han for å ha skrevet manuset til «Himmelen over Berlin», sammen med Wim Wenders.  

I «Det store fallet» fra 2011 er det igjen eksistensielle betraktninger som står i fokus, men denne gangen ikke fra en engel, men fra en aldrende skuespiller som en dag legger ut på en gåtur mot sentrum i en uspesifisert europeisk storby.  

Skog og støy Hovedpersonen beveger seg fra sin elskerinnes hus igjennom en skog som blir mer og mer surrealistisk etter hvert som han går. Han møter på merkelige skogboere, en som ikke kan slutte å skrike, og tilfeldige forbipasserende, selv et statsoverhode tar turen forbi. Disse møtene er mer visuelle markører i hans indre dialog, for det er skuespillerens sinn som er hovedpersonen.  

På vandring i Peter Handkes irrganger

Når han kommer ned til byen blir han møtt av voldelige nabokrangler hvor folk slår løs på sin nestes eiendeler, helt uten grunn. Slik flyter samfunnskritikken hele tiden rett under overflaten: 

«Det var en endetid. Men man hadde vendt seg til den. Den kom aldri til å ta slutt.»  

Tungt språk Handkes språk kjennetegnes av lange setninger med en rekke innskutte bisetninger og digresjoner. Det krever mye av forfatteren å få det til å flyte godt, og enda mer av en oversetter. Der har ikke Sverre Dahl hatt en lett jobb. Det er mye enklere å skrive innfløkte setningskonstruksjoner med raus bruk av komma på tysk, og derfor blir resultatet til tider et hakkete norsk:    

«Og samtidig var det for ham ­— nesten — like virkelig at mens han ikke klarte å få opp øynene, var skoene, som han hadde tatt av seg for å hvile og satt  ved siden av seg i gresset, var blitt borte for ham, stjålet, han kunne ikke komme seg videre, kunne ikke komme noe sted, måtte bli på stedet aldri så lenge.»  

Gnistrer innimellom Som helhet er ikke dette Handkes mest vellykkede roman, han bygger opp forventninger han ikke klarer å innfri. «Det store fallet» blir nevnt gjennom hele teksten, men det forblir et ullent begrep han aldri nøster opp i.  

Det som gir lønn for leserstrevet, for dette er en temmelig tunglest tekst, er de mange tankerekkene som sirkler rundt det å hjelpe noen, hva glede er, hva skjulte og blottede kropper formidler, og de vakre betraktningene av for eksempel flys kondensstriper, som minner Handke om «røntgenbildet av et ennå aldri sett vesen.»