På vei inn mot den hemmelige kjernen

Tjener dagens litteratur som noe annet enn sovemedisin for stressa middelklassemennesker, fortrinnsvis av hunkjønn, som gjerne vil ha ord på seg for å være dannet?

Forhåpentligvis gjør den det. Forhåpentligvis taler den til dypere lag i oss, gir og sier oss noe som bare den kan gi og si oss.

Men for at den skal kunne det, er det ikke nok at forfatterne er flinke med ord. Bøkene deres må i tillegg sette tanker og følelser i sving som ikke nødvendigvis bare er av det gode.

Slike krav stiller i alle fall hovedpersonen Solveig i «Uke 43». Om en tekst er ekte eller sann, det er for henne det vesentlige spørsmålet, om den berører «livet, menneskene, ryggmargen, den innerste lysende hemmelige kjernen».

Solveig er litteraturviter. Ytre sett synes livet hennes å ha gått på skinner. Hun har gått opp i sine studier med liv og sjel, og hun har tatt sine eksamener med strålende resultater. Og ved romanens start er hun nettopp ansatt ved en distriktshøyskole. Men som lesere blir vi hurtig klar over at det noe som skurrer. At Solveig er blitt litteraturviter, er et paradoks. Hun kan jo ikke holde ut å diskutere litteratur.

Stiller krav

«Uke 43» er en roman som stiller krav til litteraturen - og dermed til seg selv. Uten å være en metaroman diskuterer den forholdet mellom liv og diktning. Den kommenterer seg selv ved å kommentere andre bøker. Handlingen er fortettet til én uke, men det skjer ikke så mye.

Vi møter Solveig i hennes leilighet, på kontoret, i seminarrommet, til en teaterfore-stilling, i et selskap. Hovedtyngden av teksten består av tankereferater. Spenningen er knyttet til fordypning, ikke handling.

Solveigs tanker kretser ikke bare om litteratur, men vel så mye om hennes eget liv, eller rettere sagt: disse to ting kobles sammen, for hun stiller jo som krav til den ekte litteraturen at den skal hjelpe henne til å takle livet, komme videre, kvitte seg med rollen som «snill pike» og bli en opprører. I løpet av uka foretar hun et dypdykk i fortida, der især det problematiske forholdet til moren har en sentral plass - et gjennomgangsmotiv hos Ørstavik som her får en ny vri.

Dette skjer framfor alt ved at en kvinne, en eldre kollega, trer inn i hennes liv som noe som likner en erstatningsmor. I alle fall projiserer Solveig hele komplekset av motstridende følelser overfor moren over på henne.

Opposisjonstrang

Solveig idealiserer Hilde og stiller de sterkeste forventninger om et venninneforhold til henne. Samtidig vekker hun også etter hvert Solveigs opposisjonstrang. Til sammen fører dette til at hun blir inderlig skuffet når Hilde ikke lever opp til det idealiserte bildet. Slik lar Ørstavik på en psykologisk raffinert måte Solveigs forhold til Hilde tjene som en speilrefleks av hennes forhold til moren. Ved å knytte skuffelsen til en uenighet omkring oppfatningen av et litterært verk kobler hun videre elegant sammen de to hovedtemaene - den høyspente idealiseringen og det uavklarte mor/datter-forholdet på den ene side og hovedpersonens høye krav til «ekte» litteratur og hennes «paradoksale» rolle som litteraturviter på den annen.

Ørstavik har nå inntatt en sentral posisjon i vår samtidslitteratur. Hun må derfor finne seg i at det knyttes store forventninger til alt hun gir ut. Snarere enn å skape prestasjonsangst synes dette å ha gjort henne tryggere på seg selv. Dette viser seg framfor alt i språket og stilen som hun har utviklet i en stadig mer selvstendig retning - som her, gjerne i form av kjeder med etterfølgende setninger, atskilt med komma, som i mange tilfeller avsluttes med et enkelt atskilt setningsemne, noe som ofte utløser en særegen rytme.

Klønete uttrykk

Det finnes en del klønete uttrykk. «... en stadfesting av at det fantes noe parallelt i dem...» lyder f.eks. ikke godt, og uttrykket «at båten hadde ligget til kai» er rett og slett en grammatisk blunder. Men slike skjønnhetsfeil må forlaget ta på sin kappe. For min egen del synes jeg imidlertid at også slutten på romanen virker noe fortenkt. Det er som om Ørstavik på død og liv likevel vil bringe litt action inn i teksten og gjøre Solveig til den «opprører» hun gjerne skulle ønske hun var.

Jeg må innrømme at jeg venter spent på hver ny bok av Ørstavik, og alt i alt mener jeg at hun har innfridd forventningene også denne gang. Om jeg dermed kan gå god for at hun har berørt den innerste lysende hemmelige kjernen, er en annen sak. Som anmelder har jeg med åra lært meg til ikke å stille så høyspente krav til litteraturen som Solveig gjør.