På vei mot overvåkingsstaten

Schengen-samarbeidets overordnede mål er å gjøre EUs indre marked til et område uten indre grenser og etablere en felles yttergrense mot den øvrige verden. Oppfyllelsen av denne historiske plan nødvendiggjør et nært samarbeid mellom deltakerlandene på justis- og innenriksområdet som med et viktig unntak er nærmere definert og fastlagt i Schengen-konvensjonen.

Unntaket gjelder samarbeid om beskyttelse av statens eller rikets sikkerhet som uten videre vil måtte inngå i et fellesskap av nasjoner uten indre lande-grenser. Denne sektor er bare sporadisk omtalt i konvensjonen. Utførlige bestemmelser som fastlegger samarbeidet på sikkerhetsområdet er imidlertid inntatt i konvensjonens graderte regelverk, bl.a. i den såkalte SIRENE-håndboka, som inngår som et supplerende avtaledokument til konvensjonen.

SIRENE-håndbokas innhold er direkte bundet opp til nærmere bestemte artikler i konvensjonen og på en slik måte at konvensjonen dermed utgjør det juridiske hjemmelsgrunnlag for samarbeidet også når det gjelder rikets sikkerhet. Men ettersom det fortrolige regelverket i det vesentlige er utilgjengelig for offentligheten, er Stortinget og det norske folk i stor utstrekning holdt uvitende om Schengen-fellesskapets mest følsomme samarbeidssektor.

Den forrige regjeringen benektet overfor Stortinget at de hemmelige tjenester inngår i Schengen-samarbeidet. Men i SIRENE-håndbokas innlednings-kapittel uttales med henvisning til Schengen-avtalen av 1985 bl.a. følgende: (dansk overs.)

«En af betingelserne for denne aftales ikrafttræden var, at opphævelsen av de indre grænser ikke måtte indebære en fare for staternes sikkerhed. Det er derfor nødvendigt at sikre beskyttelsen af de kontraherende parters samlede territorier. Flere specialgrupper fik til oppgave at undersøge hvilke konkrete foranstaltninger, der skulle tages for at undgå risiko for manglende sikkerhed ved aftalens ikrafttræden.
Resultatet af disse undersøgelser ble udmøntet i to dokumenter - et teknisk dokument: forundersøgelsen og et juridisk: Konventionen til aftalens gennemførelse.»

Denne opplysende tekst forteller klart og tydelig at samarbeid om beskyttelse av statens sikkerhet inngår som et hovedelement i Schengen-samarbeidet. Av teksten fremgår videre at Schengen-informasjonssystemet og den såkalte SIRENE-strukturen utgjør grunnstammen i det tekniske (og organisatoriske) apparat som skal ivareta den formidable oppgave som et samarbeid på sikkerhetsområdet innebærer (jfr. konv.artikkel 93). Ifølge håndbokas avsnitt 1 utgjør konv.artikkel 108 det juridiske grunnlag for SIRENE-tjenesten. Det juridiske grunnlag for tjenestens felles regelverk fastlegges derimot av konvensjonspartene, dvs. fremtidig av EU (jfr. håndboka avsnitt 1). Hver konvensjonspart skal foreta sine meldinger gjennom det nasjonale SIRENE-kontor (konv.art 108) som er forpliktet til å stille alle sine opplysninger til rådighet for de andre konvensjonspartene (håndbokas pkt 2.1.3). I sum innebærer alt dette at det etableres et internasjonalisert overvåkingsapparat, der EU gjennom SIRENE-strukturen vil være sikret overordnet kontroll med drift og utnyttelse av det tekniske og organisatoriske system som inngår i SIS og SIRENE. Overvåkingsregistrenes enorme kapasitet vil uten videre muliggjøre en massiv overvåking og kontroll av Schengen-samfunnets borgere. Faren for at en maktelite i EU skal omdanne vårt demokrati til en overvåkingsstat vil likevel først bli overhengende dersom det nasjonalt vedtas lover som gir åpning for legalisert, automatisert overvåking i stor skala. For vår egen del må søkelyset først og fremst rettes på det såkalte metodeutvalgets delinnstilling nr. 2 av 4. mars 1997, som foreslår betydelige endringer i straffeloven og straffeprosessloven. Innstillingen bærer tittelen «Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet», men omfatter også straffelovens kapittel 8 og 9 som bl.a. gjelder forbrytelser mot statens sikkerhet og forbrytelser mot landets forfatning.

I innstillingen blir det foreslått nye regler som gir politiet adgang til utvidet telefonavlytting og avlytting av andre former for tele- og datakommunikasjon etc. Videre foreslås at det som en forsøksordning gis lovhjemlet adgang til romavlytting uten stedsbegrensning og til avlytting av samtaler på offentlig sted. I tillegg foreslås at det blir åpnet for utsatt underretning til mistenkte ved ransaking, beslag og utleveringspålegg. Adgangen til å utplassere peilesendere på utstyr og kjøretøyer for sporing av personer og gjenstander blir også foreslått lovregulert og utvidet. Forslaget til ny lovgivning gjelder ikke bare oppklaring av forbrytelser, men også forebygging av straffbare handlinger og vil således, om det blir vedtatt, også kunne ramme lovlydige borgere som overvåkingsmyndighetene anser det nødvendig å holde under observasjon for å «forebygge en alvorlig trussel fra vedkommendes side eller andre alvorlige trusler mot statens indre eller ytre sikkerhet» (jfr. konv.artikkel 99 nr. 3).

Lovforslagene varsler et utvidet og skjerpet overvåkingsregime i Norge som på en drastisk måte bryter med grunnleggende demokratiske rettsnormer og rettssikkerhetsprinsipper.

Metodeutvalget vedgår da også selv at «det foreslår enkelte metoder som krenker den enkeltes integritet og personvern i betydelig grad» (innstillingen side 92). Spesielt alarmerende er forslaget om å tillate romavlytting, som ifølge utvalgets innstilling vil innebære at overvåkingspolitiet med rettens tillatelse vil kunne utplassere sine små avlyttingsmikrofoner hvor som helst - i legekontorer, i kirkens fortrolige rom, i avisredaksjoner, ja, på ethvert offentlig kontor og sist, men ikke minst, innenfor hjemmets lukkede og ukrenkelige rom.

I denne forbindelse bør også nevnes at Stortinget 10.2. i år vedtok en lov om forebyggende sikkerhetstjeneste som gir Forsvarets sikkerhetstjeneste adgang til å kontrollere alle sider ved det offentlige Norge som behandler skjermingsverdig informasjon. Det vil bl.a. si at sikkerhetstjenesten har tilgang til alle offentlige personregistre som inneholder slik informasjon. Sikkerhetsmyndighetene skal i henhold til loven også ha adgang til å foreta undersøkelser av lokaler, bygninger og andre objekter som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av en virksomhet som loven gjelder for. Dette skal også kunne skje uten at kommunene eller foretakene er kjent med eller har gitt samtykke til undersøkelsene, (jfr. Aftenposten 24.2.98). Loven innebærer en formidabel utvidelse av sikkerhetstjenestens virkeområde, og sammenkoplet med forslaget om lovhjemlet adgang til utplassering av skjulte avlyttingsmikrofoner, vil sikkerhetstjenestens ukontrollerte inspeksjoner også radikalt øke mulighetene til hemmelig avlytting av samtaler i offentlige rom.

I Tyskland er det nylig vedtatt en lov om romavlytting som i hovedsak er bygget over samme lest som det norske lovutkastet. Men mens forberedelsene til denne spesielle loven hos oss har gått relativt ubemerket hen, har loven ført til sterke reaksjoner i tysk opinion. Bl.a. har det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel i sin utgave 6. februar i år i en artikkelserie på mer enn 17 sider gått til et massivt angrep på loven. På lederplass uttaler bladet bl.a.: «Det 'store mikrofonangrepet' som Bonn-regjeringens partier i samforening med sosialdemokratene vil legalisere, fjerner ikke bare en av forbundsborgernes mest dyrebare rettigheter, det berører også legers og advokaters - og ikke minst pressens beskyttelsesverdige misjon. Der Spiegels utgiver, Rudolf Augstein, oppsummerer i en egen kommentar: «Vi er på vei mot en overvåkingsstat.» I hovedoppslaget som bærer tittelen «Spionen i skrivebordet» siterer forfatteren bl.a. Berlin Advokatkammer som i en uttalelse i sakens anledning «ser faren for at forbundsrepublikken nærmer seg en tilstand som den bekjempet med avsky når det gjaldt overvåkings- og spionstaten DDR».

Det er ingen grunn til å tro at loven vil slå vesentlig annerledes ut i Tyskland enn hos oss. Går Norge inn i Schengen, er vi i samme båt. Også vårt eget land er på vei mot en overvåkingsstat.