På vei mot «Ulysses»

I Irland er sommeren 2004 fylt av jubileet for James Joyces møte med kona Nora, utgangspunktet for mesterverket «Ulysses». I den anledning kommer også de to bøkene Joyce skrev før «Ulysses» ut i nye utgaver på norsk. De er ikke spesielt smigrende for Dublin.

BØKER: Novellesamlingen «Dublinere» (1914) ble skrevet mens James Joyce var ung og søkende; i tida særlig før, men også etter at han i 1904, 22 år gammel, forlot Dublin sammen med kjæresten Nora Barnacle. De bosatte seg i Trieste innerst i Adriaterhavet, den gang en by i Østerrike-Ungarn.

Joyce var fattig og bodde elendig, men han kledde seg elegant, var en flittig gjest i Operaen og ble et kjent ansikt i byens intellektuelle kaféliv.

Nedslående nyheter

Mens han skrev og skrev, fødte Nora to barn - uten at de to giftet seg. Fra Dublin fikk han ikke annet enn nedslående nyheter: Forlaget som satt på manuset hans, våget ikke å utgi «Dublinere». Til det var historiene for seksuelt dristige, dessuten nådeløse i sin dom over det irske samfunnet.

I Trieste begynte Joyce å arbeide på det som i 1924 skulle bli «Ulysses». Underveis jobbet han ikke bare med «Dublinere», men også med den selvbiografiske «Portrett av kunstneren som ung mann» (1916). Oppmuntret ble han blant annet av Ettore Schmitz, bedre kjent som dikteren Italo Svevo, et forbilde for Leopold Bloom, farsfiguren i «Ulysses». Svevo sier i sitt foredrag «James Joyce» (1927): «Hans indre liv er komplisert, men likevel tydelig: En litterær gestaltning av barndommen og ungdommen. Et stykke Irland som modnet i vår sol.»

Både tilværelsen i Trieste og avstanden til Dublin betydde mye for den første fasen i Joyces diktning. På mange måter er selve byen Dublin hovedfiguren i «Dublinere», en «så liten by at alle vet hva andre foretar seg» , som det heter i Olav Angells utmerkede oversettelse. Man kan regne med at Joyce identifiserer seg med kunstnerspiren i novellen «En liten sky», kalt Lille Chandler, han som «forsøkte å granske sin sjel for å forsøke å finne ut om den var en dikters sjel» . Hans konklusjon når det gjelder Dublin er klar: «Det var ingen tvil, hvis man ønsket fremgang i livet, måtte man dra bort. I Dublin var det umulig å utrette noe.»

Skyldfølelse

Dublin er ei menneskelig hengemyr, befolket med tapere og mennesker som i sin ulykke er til plage for sine omgivelser.

Her er drømmer om frihet og kjærlighet, men her er også drifter på ville avveier, ofte druknet i destruktiv fyll. «Motstykker» er en hjerteskjærende historie om en mann på vei ut i en alkoholisme som gjør ham ute av stand til å takle jobben, sitt ansvar som fem barns familiefar, forholdet til venner og drikkebrødre, hele det råtne livet.

Historien om hans undergang bygger opp til de siste avsnittene der han kommer hjem midt på natta og banker opp den lille sønnen sin fordi han ikke har ventet oppe med oppvarmet middagsmat.

Og det er sønnen som ber om nåde i novellens siste replikk: «Ikke slå meg pappa, så skal jeg ... jeg skal lese et Ave Maria for deg ...»

Katolisismen som katalysator for skyldfølelse på avveier går igjen flere steder i boka, for eksempel i historien «Pensjonatet» om en leieboer som gjør vertinnens datter gravid: «Presten hadde halt ut hver eneste latterlige enkelthet i historien, og til slutt var hans brøde blitt forstørret til slike dimensjoner at han nærmest var takknemlig over å bli tilbudt et lite smutthull for tilgivelse.» Slik tvinges både han og datteren inn i ekteskapet.

Novellene er skrevet i den konkrete og poetiske detaljrikdom som seinere skulle kjennetegne «Ulysses».

Les for eksempel innledningen til «En pinlig sak», der både interiøret og hovedpersonen skildres nærmest som om de er fanget inn av et kamera. Ut av disse beskrivelsene stiger et register av følelser: kjærlighet, mismot, mistenksomhet, fortvilelse, smålighet, forakt, medlidenhet, hele spekteret fullt.

Helveteslære

Den novellen som skiller seg ut i denne boka, er «De døde» - også bokas lengste fortelling. Novellen handler om et tradisjonsrikt venne- og familieselskap, men handlingen svinger gradvis inn i et landskap av erotikk og død. Joyce forteller - leseren forstår. Ingen poenger blir understreket; de stiger som damp av teksten.

I «Portrett av kunstneren som ung mann» slår religion og skyldfølelse ut i full blomst. Hovedpersonen Stephen Dedalus blir forsøkt innpodet en streng religiøs livsholdning av lærere og prester ved jesuittskolen i Dublin. Side opp og side ned lar Joyce prestene utfolde sin helveteslære, men han lar seg ikke indoktrinere: «Hans bestemmelse var å tilegne seg sin egen visdom, uavhengig av andre, eller tilegne seg andres visdom på egen hånd, i en verden full av snarer.»

Det som sitter sterkest etter prestenes messing, er dødsangs-ten, frykten for å bli et lik i en kiste, redselen for spikrene som skal hamres i lokket, for å «råtne og bli føde for kravlende kryp og oppspist av rotter med pilende føtter og fet buk».

I pakt med naturen

Tilbake står ordene, de får teksten til å dirre, de blir dikterens identitet - i angst, i lek, i diaolog, i observasjon av menneskenes gjøren og laden, men også i en pakt med naturen, med verden; i poetiske avsnitt som dette: «En smal månesigd kløvde himmelens bleke vidde som randen av en ring av sølv halvt nedgravd i den grå sanden, hvor tidevannet nå strømmet inn med lavt hviskende bølger og etterlot seg de siste skyggeaktige skikkelser som øyer i fjerne dammer.»

Det er denne naturfølelsen som leder fram til de ekstatiske partiene under oppvåkningen mot slutten av boka, der Dedalus blir inngytt av inspirasjonens hellige ånd, i den «vindstille demringstimen da galskapen våkner og underlige planter åpner seg mot lyset mens nattsvermerne flykter på hviskende vinger».

I dette øyeblikk blir erindringen forvandlet til kunst, og Joyce er klar for en av de mest monumentale oppvisningene i dikterisk hukommelse litteraturhistorien kjenner. Som det står i boka:

«Jeg lengter etter å legge armene om en skjønnhet verden ennå ikke har sett. Den vil jeg ta i favn. »