På vei ned bokhøstens hovedgate?

Bruk tid på hjørnet av lyrikk og noveller.

LAVMÆLT: Line Berg er en av få novellister som ved førstegangs lesning antas å ha skrevet minst fire knakende gode bøker tidligere. Men hun er debutant. Foto: KOLON FORLAG
LAVMÆLT: Line Berg er en av få novellister som ved førstegangs lesning antas å ha skrevet minst fire knakende gode bøker tidligere. Men hun er debutant. Foto: KOLON FORLAGVis mer

||| Fra Kontur forlag har vi fått en diktdebut som likes. Nedtegnet av metaforduoen Inge Haugane og Stian Johansen. Dette er helt asfaltklart det vi kan kalle Oslo-dikt med den prosaiske tittelen

(nedenom og volvo).

På baksiden av boka står det «Stian hevder å ha sett Inge på en uterestaurant i Skien allerede i 1995. Ingen stiller seg tvilende. Har spilt squash og laget dikt sammen de siste åra. Ingen planer om å flytte fra Oslo».

De skriver også om en noe glemt forfatter, Gunnar Lunde. Les ham!

Vi skal ikke bedrive dybdeanmelderi, men denne vesle samlinga er gjennomført med vemod, lun humor og det som fortsatt heter litt godkjent fandenivoldskhet.

grünerløkka lufthavn:

mellomlander

i hangaren på løkka

løsner beltet og retter opp ryggen

en utrangert mir ruller inn

klager over surklingen

i den ene forgasseren

sikkert bare litt

turbulens i kjærlighetslivet, sier jeg

og river i en jäger

en rufsete flymekaniker

stemmer en gitar

nå er det like før

det tar av her

John Mangler er en annen spennende debutant som for lengst er ute med «Isola» (Cappelen Damm). Mangler er et pseudonym, en ung fyr som sitter inne, Ringerike Fengsel. Isola er slang for isolasjon. Denne poeten vil vi gjerne høre mye mer fra.

En novelle kommer sjelden alene? Jo, den gjør det også. Line Berg (født 1977) debuterer på Kolon Forlag med «Slik skjer det ikke». Kolon har en unik evne til å finne unge novellister som man ved førstegangs lesning antar må ha skrevet minst fire knakende gode bøker tidligere.

I fjor var det Tina Åmodt.

I år Bergs underfundige og lavmælte fortellerstil med formuleringer som «Dette hodet skal jeg stryke forsiktig over, jeg skal rulle noen fjoner mellom fingrene, kjenne den sprø skjørheten, et hårstrå, døde proteiner som til slutt klippes vekk».

Da er vår tilmålte plass i ferd med å fylles, og det gjøres med nok en lyrisk debutant, Dan Aleksander Andersens «Evighetsarbeid» (Aschehoug). Han opererer under andre horisonter enn de fire andre. Dette bidrar til at høstbildet blir passe bredt og ganske atypisk.