SLIK GIKK DET: Dagbladets kulturjournalist, Knut-Eirik Lindblad, liker ikke å kle seg ut. Foto: Privat
SLIK GIKK DET: Dagbladets kulturjournalist, Knut-Eirik Lindblad, liker ikke å kle seg ut. Foto: PrivatVis mer

På vei opp en trappeoppgang til et festlig lag på Sinsen åpnes selvinnsikten som topplokket på et gresskar

Hvorfor så seriøs, Knut?

Meninger

«Hvor er kostymet ditt», spør min gode venn verten langt der oppe, og lener seg på gelenderet. Inngangsdøra er åpen. Musikk og stemmer leker seg mot betongen. Han er ulastelig utkledd. Grå parykk, svart kjortel og krusifiks. Med ett er han alle barns mareritt og halloween er tatt på kornet. Smart.

Hans bedre halvdel titter ut og ønsker velkommen. Et blodig smil møter oss, en fiktiv adrenalinsprøyte stikker ut av utringingen til en lang, hvit skjorte. Parykken er svart med selvklipt pannelugg. Genialt. Hvorfor tør jeg ikke noe sånt, undrer jeg, og vet at min pluss én tenker det samme.

På vei opp en trappeoppgang til et festlig lag på Sinsen åpnes selvinnsikten som topplokket på et gresskar. Er jeg i ferd med å bli mitt eget verste mareritt?

For utkledd, det er jeg, attpåtil som det skumleste jeg vet, en «velkledd, selvrettferdig kultursnobb». Hun i svarte klær fra topp til tå, «en svart nonstop». Vi liker det ikke, prioriterer ikke tekstilkreativitet, tenker ikke ut noe smart.

To timer før starter jobben med balansen. På den ene siden, ikke fornærme verten. På den andre siden, unngå ubehag. I midten, avgrunnen, også kalt ringeklokka.

Der står vi. Omringet av bankranere med dradde ansikter under trange nettingstrømper. En svært overbevisende Pablo Escobar svinger seg med både Alice i eventyrland og en plastpose med mel. Er vi for safe og kjedelig. For bevisste?

Kultursnobbens fraser var jo planlagt:

«Ærbødigst takk for stimulerende passiar, omforladels, men nå må jeg se til vannklosettet».

Forferdelige referanser var klekket ut:

«Under filharmoniens tolkning av Wagner skjønte jeg hvorfor kunstens triste og distraherende profittjag er et moderne demokratisk problem».

«Vi har ekstra kostymer, altså», sier min gode venn verten.

De frynsete nervene etter en god fest er aldri så tilfredse som når du har trasket rundt, danset og skrålet som en velfødd, rød papegøye. Arm i arm med Odd Karsten Tveit/grå konsernjurist, alt etter som hvor øyelappen er plassert.

For å si det med ordene til verdens beste superskurk (R.I.P.): «Hvorfor så seriøs?»