På vekta i Milano

For to uker siden dro Heidi Bjerke til Milano for å bli fotomodell. Hun fikk tildelt halvparten av ei uoppredd dobbeltseng og beskjed om å slanke seg i ansiktet.


IDEALVEKT: Måling, veiing og inspeksjon er en del av hverdagen til modellspirene.


KARTLESER: Ny by og nye mennesker er hverdagen for modeller. Da er det greit å ha et kart for hånden.


POSERER: Det blir lange dager foran kamera. Fotografen skal ha sitt, på sin måte.

På det kalde steingulvet i entreen står det ni søppelposer. På det samme gulvet, innhyllet i eimen av avfall, står Heidi Bjerke (18) med det splitter nye koffertsettet mamma har kjøpt til henne og en liten ryggsekk. I sekken ligger en lysebrun bamse, bilder av hunden Ronja, et kassettkurs i italiensk og en åpen returbillett til Oslo. Den mannlige representanten for International Model Management har akkurat vist Heidi hvor hun skal sove de to neste månedene - i halvparten av ei uoppredd dobbeltseng. Klokka har passert halv ni denne oktoberkvelden i en blokkleilighet ved hovedjernbanestasjonen i Milano.
- Det står tre ukers oppvask på kjøkkenet. Det stinker av gamle matrester, hvisker Heidi.
Mobiltelefonen til byrårepresentanten ringer.
- Dere må ut, sier sjåføren til Dagbladet.
- Presidenten vil ikke ha fremmede i modelleiligheten.


KARTLESER: Ny by og nye mennesker er hverdagen for modeller. Da er det greit å ha et kart for hånden.


POSERER: Det blir lange dager foran kamera. Fotografen skal ha sitt, på sin måte.

HVER DAG, ÅRET RUNDT, får Elite modellbyrå i Oslo telefoner fra unge jenter. De har én ting felles: Drømmen om å smykke seg med tittelen «fotomodell». Medias jevnlige doser skremselspropaganda om narkotika, spiseproblemer og rovdrift på mindreårige har liten effekt. Det er de glansede bildene av Naomi Campbell og Kate Moss som når fram.
Heidi hevder hardnakket at hun aldri har hatt fotomodell øverst på ønskelista. Hun oppsøkte Elite modellbyrå en dag i februar.
- Jeg tenkte bare at det gikk an å prøve. Verden raser ikke sammen om det ikke går, og jeg forsaker ikke en eneste hamburger for å klare det, sier Heidi.
Da Heidi kom til Elite, hadde de besøk av modellspeidere fra Frankrike og Italia.
- De tente på Heidi alle sammen. Hun er ikke en klassisk modell, men mer typete. Verden vil ha personlighetene nå, ikke de billedskjønne, sier Roy Blixt hos Elite.
Heidi ble spurt om hun kunne reise på et par dagers varsel.
- Ja, sa Heidi. Deretter sa hun opp jobben i skobutikken.

LITT OVER KLOKKA TRE onsdag 9. september ankommer modellspeideren fra IMM i Milano Elites lokaler på Sjølyst i Oslo for andre gang. Hun vil se Heidi en gang til. Vi møter Heidi utenfor. Hun røyker to Prince Mild på rappen.
- Jeg tror jeg har lagt på meg, sier Heidi.
Modellspeideren Claudia, opprinnelig fra Tsjekkia og selv tidligere modell, ser en annen vei når hun hilser med slapp hånd. Først når hun har satt seg, ser hun på Heidi.
- Du har penere hårfarge enn sist. Er den din egen?
- Nei, jeg er egentlig blond.
- Hva! Kom for Guds skyld ikke til Milano som blond, sier Claudia og begynner å bla i Heidis «bok». Hun fortrekker ikke en mine.
- Målebånd? spør hun, og Elites representant, Live Sønju, iler til. Heidi bretter opp genseren for kontrollmåling rundt bryst, liv og hofter. Claudia fra motemetropolen arbeider i stillhet. Uten å endre ansiktsuttrykk sier hun de magiske ordene:
- You can come.
Heidis ansikt revner i et lykkelig smil, men Claudia er ikke ferdig:
- Men først må du slanke deg. To kilo - ikke på kroppen, men i ansiktet. I want them like this, sier Claudia og suger kinnene langt inn i munnen.
Live ser skeptisk på Heidi.
- Klarer du det, Heidi?
- Jeg må jo prøve, sier Heidi.
To uker seinere får Heidi beskjed om at hun kan komme 30. september. Den 30. september har Heidi fortsatt ikke fått noen billett. Så kommer meldingen: Italienerne vil ikke ha Heidi nå. Først 5. oktober får Heidi beskjed om at hun kan ta flyet til Milano 12. oktober.
- Jaja, nå skal det jo være dønn sikkert. Det er deilig at det endelig skjer noe, men mamma gleder seg nok mer enn meg, sier Heidi.

NÅR HEIDI VÅKNER i dobbeltsenga i Milano klokka halv åtte tirsdag 13. oktober, er hun tørst og sulten.
- Jeg glemte å kjøpe noe å drikke i går kveld, og kjøleskap har jeg ikke funnet. Vannet i springen smakte pyton.
Leiligheten lukter fortsatt søppel, men Heidi ser allerede lysere på tilværelsen.
- Jeg husker at jeg sa i går kveld at hjemme bare er en tretimers flyreise unna, og at jeg ville flytte på hotell. Men jeg visste hele tida at alt ville se bedre ut når det ble dagslys, sier hun.
- Dessuten fortalte en av de andre jentene om en modell som måtte dele rom med 11 andre. Da følte jeg meg heldig.
Heidi har sovet godt. Hun har fått låne halve sengeteppet til modellkollega og sengekamerat Marietta fra Estland. Modellbyrået hadde lovet håndklær. Heidi må tørke seg med lakenet.
- Jeg får handle dyne og håndkle senere i dag - og vaskemidler, så jeg får gjort rent, sier Heidi.
Så går hun nysminket ut i Milanos morgensol, en italiensk storby og internasjonal motemetropol hvor hun foreløpig kjenner ett menneske.
- Melissa er norsk modell hun sg. Jeg aner ikke hvor hun bor eller jobber, bare at hun liker seg veldig godt her, selv om det skjer mye trist.
- Trist?
- Ja, mange jenter bryter visst sammen: Plutselig setter de seg bare ned og griner! Det er visst fordi det er så vanskelig å få jobber, sier Heidi og praier en taxi.
I veska har hun en konvolutt med bilder av seg selv.

«WELCOME, HAIDE. Do you have your passport with you,» hilser Marcella Galdi, sjefbookeren hos IMM. Heidi har ikke passet med seg. Hun får beskjed om at passet må overleveres byrået.
- Så vi kan begynne å arbeide med oppholdstillatelsen din, sier Marcella.
Heidi hilser på presidenten, en ingeniør i 40-åra som har byttet ut brubygging med skjønnhetsidealbygging. Så kler hun av seg for måling, veiing og inspeksjon av hender, føtter og tenner.
- Pene føtter og tenner, men du må ta vare på hendene dine. De er røde. Det tyder på sirkulasjonsproblemer. Du må massere og riste dem - sånn, viser Marcella. Så noterer hun 53 kilo, 175 centimeter på høyde, bryst 88 centimeter, liv 62-63 centimeter og 90 centimeter rundt hoftene.
- Om ti dager kontrollmåler vi, sier Marcella.
- Milano er en drittby, men nattelivet er fantastisk. Dette er en by full av fristelser som mat og alkohol og det som verre er. Etter ti dager kan vi se om modellen har skeiet ut. Sånt vises raskt.
- Tre piercinger - kan du fjerne dem? spør Marcella.
- Eh, sier Heidi.
- Du fjerne dem, sier Marcella. Så ser hun på tatoveringene til Heidi: En piggtråd på magen og et asiatisk tegn på skulderen. Presidenten kikker ut av kontordøra og bort på Heidis nakne kropp:
- Vi har sett dem verre, sier han.
- Tatoveringene er svært sjenerende, og våre kunder er svært konforme. De gidder ikke bruke tid på å skjule sånt når det står tusener av andre like pene jenter i kø for å jobbe for dem.
- Er du allergisk, eller kan du vise pels? spør Marcella.
- Pels - nei, jeg vil ikke ha på meg pels, svarer Heidi. Marcella ser oppgitt på henne.
- Ingen har spurt deg om du vil kjøpe en pels: Kan du bli tatt bilde av i pels?
- Nei, det kan jeg ikke.
- Har du noen allergi?
- Nei.
Marcella rister på hodet:
- Jeg har møtt jenter ned til 14 år som sier nei til å bære pels, men egentlig aner de ingenting om filosofien bak det hele. De har bare fått en fiks idé. Men jeg må spørre, ellers kan det oppstå pinlige situasjoner ute hos kundene, sier Marcella til oss.

- JEG SYNES DET er helt jævlig å lage klær av dyr. Vi kan vel for søren varme oss med noe annet enn pels, sier Heidi. Hun sitter på en fortauskant i sentrum av Milano. Heidi har fått en bag, en fakturabok, et medlemskort på helsestudio, kart og en velkomstperm for IMM-modeller og beskjed om å være tilbake på byrået om to timer for testfotografering.
Testfotografiene koster 2225 norske kroner. Det finner Heidi på side fem i velkomstpermen. Der finner hun også ut at hun innen dagen er omme skylder modellbyrået en million tre hundre og tretti tusen lire - eller 6650 norske kroner - i tillegg til flybilletten. Og at summen stiger med 125 kroner for hvert døgn hun tilbringer ved siden av Marietta i dobbeltsenga. Hun kan ikke forlate Milano uten tillatelse fra byrået, må være hjemme klokka elleve hver kveld, må ha kontroll over følelsene sine, ikke ha besøk i leiligheten, og hun må presentere alle nye venner for byrået. Modeller som oppfører seg pent - ikke bryter reglementet, men kommer tidsnok til alle avtaler, holder vekta og melder seg for byrået fem ganger daglig - kan få spesialbehandling av presidenten. De som ikke følger reglementet, får bøter på 20000 lire - 100 kroner. Hvis modellen fortsatt oppfører seg dårlig, blir hun hjemsendt og «suspendert fra enhver moteaktivitet i Milano og i de landene hvor IMM eller hennes moderbyrå er representert eller har forretningsavtaler».
- Herregud, sier Heidi.
- Men det står også at leiligheten inspiseres hver torsdag. Da skal det være strøkent. Jeg får lære de andre å holde det sånn resten av uka også.

- DET STØRSTE PROBLEMET vi har er disiplin, sier Marcella.
Heidi er i gang med testfotograferingen. Hun har fått beholde sin egen beige genser på overkroppen. Nedentil har hun en svart bikinitruse og høyhælte beige og svarte sko.
- Vi er et forholdsvis nytt byrå, som satser på å oppdage nye ansikter. Det betyr unge, uerfarne jenter i stallen og masse barnevaktarbeid for oss. Men det er nødvendig, sier Marcella. Hun forteller at menn som gjør hva som helst for å bli sett med en modell, også er en del av Milanos motebransje.
- De kjenner folk i bransjen og møter opp hos kunder når modellene skal plukkes. Vi kan ikke oppdra italienske mannfolk. Vi må konsentrere oss om jentene våre. Dette er ikke et fengsel, men for å lykkes må livet handle om forsakelser. Vi er nødt til å være strenge. På hver eneste prøvevisning for jobber vil det være tjue stykker som er minst like pene som Heidi.
Heidi skifter til en sjokkrosa pusevest og grå bukse. Hun skifter til beige skjørt, paljettopp og badesandaler. Dario, den amerikanske make-up-artisten smører ansiktet hennes inn med vaselin.
- Hun er ekstremt vakker, sier Dario beundrende til oss.
- Til meg sa han at jeg liknet de stygge modellene som er så in nå, sier Heidi.
- Hun er perfekt, sier fotografen og tar et trekk av sigaretten.
- Perfekt, virkelig?
- Vel, hun må ned 3 kilo, på hoftene og i ansiktet, legger han til.

HEIDIS FØRSTE ARBEIDSUKE i Milano går mot helg. De første testbildene er framkalt.
- Heidi må ned fire kilo, fastslår Marcella tørt.
På tross av Marcellas krav og advarsler om at ingen modeller kan regne med en eneste jobb før presentasjonsboka er ferdig, har Heidi tre arbeidsdager bak seg når fredagsnatta senker seg.
- I tre dager har jeg sittet på et visningsrom fra ni om morgenen til sju om kvelden. Kundene er butikkfolk som kommer for å fylle på vareutvalget. I dag har jeg vist ett antrekk. Det var klokka fire. Jeg leste ut en hel bok i løpet av dagen. Det er en gørrkjedelig drittjobb. Men det er en jobb, sier Heidi den første fredagen. Bare noen dager seinere setter hun imidlertid foten ned:
- Jeg kom ikke hit for å sitte på et showrom og lese bøker - uten å tjene et rødt øre. Mandag ringte jeg byrået og sa ifra at dette gidder jeg ikke. Jeg kunne jo like gjerne vært i Norge som å sitte her!
Når siste arbeidsdag på showrommet kommer, blir Heidi sendt til Armani for å prøve å få sin første ordentlige modelljobb.
- Jeg kledde av meg, ble målt og tatt bilde av. Det var alt. Sjansen til å få jobben er helt minimal - det var sikkert tusen andre jenter der - men likevel, sier Heidi opprømt. Det har skjedd andre ting også:
- De andre jentene er atskillig hyggeligere enn førsteinntrykket tilsa. Nå gleder jeg meg til å komme hjem om ettermiddagen. Men jeg tenker at det hadde vært både billigere og mer praktisk å leie hybel på egen hånd. Da kan ikke byrået kontrollere hele døgnet mitt.