På villspor om taterne

Ottar Brox omtaler i en kronikk i Dagbladet for 15.12.98 tatere som et eksempel på utvikling av en særegen klassekultur. Brox diskuterer i hovedsak hvordan en kan forstå kriminalitet blant innvandrere, men forsøker å trekke en parallell til tatere for å illustrere sine poeng.

Brox kommer her i skade for å framsette spekulasjoner om taternes opphav. Han framstiller det som opplest og vedtatt («så vidt vi vet») at den norske taterbefolkningen oppstod som en avskalling i bondesamfunnet. Han underbygger ikke påstanden på noen måte. Han gjør seg dermed til talsmann for en teori om taternes opphav som verken er vitenskapelig underbygd eller i overensstemmelse med taternes selvforståelse. Uansett hva Brox' intensjon har vært, gir dette oss grunn til å kommentere synspunkter som ofte fremsettes.

I vår egen forskning om politikken overfor tatere og deres utsatte posisjon i det norske samfunn har vi lært at mange tatere selv er opptatt av sin historie, ikke minst sin slektsbakgrunn, håndverkstradisjonene og det tradisjonelle språket romani (som vel å merke ennå beherskes av mange norske tatere). En del tatere ser også selv at det kan være visse likheter med deres egen og pakistaneres, samers og jøders sårbare posisjon i det norske samfunn. For dem som er fortrolig med litteraturen på området, er det imidlertid også kjent at spørsmål om taternes opphav og historie både er uklar og omstridt. Brox viser til én av flere teorier, antakelsen om at taterne utelukkende er av norsk opprinnelse. Uten noen form for argumentasjon avviser han dermed alle teorier om at taterne for en stor del skriver seg fra tidlige innvandringer og at de opprinnelig har utgjort et fremmed folk, slik blant annet Eilert Sundt mente («storvandringene»). Uten at vi ønsker å underskrive alle disse andre teoriene, vil vi vise til at en gruppe kalt «tatere» omtales i offentlige dokumenter og lovgivning helt tilbake til 1500-tallet i Norden. Rett nok er det en del metodiske utfordringer i å skulle føre sporene slektsledd for slektsledd lenger tilbake enn 1700- 1800-tallet. Familier kunne oppgi både forvrengte, falske eller nye navn og fødselsdatoer for å unndra seg myndighetenes tiltak, overvåking og kontroll. Dette gjør det vanskeligere å føre sporene bakover i tid. Like fullt kan man ikke utelukke at tidligere innvandringer har vært viktige deler av de norske taternes opphav. Det finnes i alle fall ikke grunnlag for å trekke så raske konklusjoner som Brox gjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opphavsdebatten berører spørsmål om kriterier for tilhørighet til gruppen. Derfor vekker det naturlig nok også større engasjement og debatt innad i gruppen enn det synes å gjøre blant utenforstående. Viktigere i denne sammenhengen er kanskje likevel at de som identifiserer seg som tatere i dag, opplever å få lagt sten til byrden ved at kjente og respekterte forskere som Brox uten forbehold slår fast at de er resultat av en avskalling fra bondesamfunnet. Forklaringen av tatere som oppstått fra trange økonomiske kår i det norske bondesamfunnet forbindes med bildet av tatere som hjelpetrengende og objekt for politiske eliters bekymring og særtiltak. Teorier om røtter tilbake til tidlige innvandringer forbindes derimot med evnen til å være selvberget, tross storsamfunnets sanksjonering; en historie om forfølgelse, men også om verdighet og stolthet. Ettersom de ulike forklaringene historisk har vært knyttet til aktører med motstridende interesser, er forklaringene heller ikke politisk nøytrale og ukontroversielle. Det er generelt en utfordring for forskere å formulere seg slik at man i minst mulig grad blir misforstått. I en periode hvor norske tatere gjennomgår mye av en etnisk revitalisering og er i ferd med å tilkjempe seg større aktelse i det norske samfunn, er det kanskje heller ikke spesielt musikalsk av Brox å framsette sin påstand som om den var den eneste og sanne forklaringen på taternes opphav.

En eventuell tendens til at dårlige økonomiske kår, lavere sosial plassering eller rangering og bestemte kulturelle særtrekk statistisk sett går sammen, kan rett nok gjøre det vanskelig å skille disse dimensjonene fra hverandre. Men det betyr ikke at kulturelle særtrekk uten videre kan reduseres til utslag av økonomiske og sosiale kår. På samme måte som for samer kan de eventuelle dårlige økonomiske, sosialmedisinske og sosiale levekår blant tatere ses som resultat av storsamfunnets sanksjonering av gruppens kulturelle særtrekk. Det stigma som hefter ved tilhørighet til gruppen, kan imidlertid gjøre det vanskeligere å se eller ha forståelse for slike alternative tolkninger. Det dominerende bildet av tatere som primært et samfunnsmessig problem, som sosialt funksjonshemmede og hjelpetrengende, har vært aktivt propagandert av dem som hadde en egeninteresse av en slik virkelighetsbeskrivelse, for eksempel Norsk misjon blant hjemløse. Den offisielle kunnskapen om tatere og utformingen av den tidligere politikken overfor tatere var i hovedsak bygget på rapporter og statistikk fra den samme Misjonen, samt fra politi, fengselsvesen, barnevern og sosialkontor. Omvendt har taternes versjon, inkludert deres syn på hvem de var og hvorfor de tilpasset seg som de gjorde, blitt aktivt undertrykket, blant annet av Misjonen.

Uansett hvilke formodninger og forklaringer som kan framsettes, er det et faktum at det i dag finnes en gruppe mennesker i det norske samfunnet som oppfatter seg selv som tatere. Brox' forklaringsforslag, understreket av randbemerkningen om at taternes skjebne er en «tilbakelagt historie», tilhører den konvensjonelle visdom i John Galbraiths forstand. Den er ikke verdig en så klarsynt og original samfunnsforsker som Ottar Brox. Ifølge den konvensjonelle visdom var taterne et eksotisk, litt skremmende og fascinerende fenomen i tidligere tider, som nå er borte, siden taterne i dag ikke er synlige («en ser aldri taterfølgene etter veiene mer»). Men denne usynligheten er åpenbart samfunnsskapt; et resultat av en meget hardhendt assimilering og undertrykking fra det norske storsamfunnets side. På tross av de varige sårene som denne politikken satte hos mange av de berørte, er det nå i ferd med å skje en nydefinering av hva det kan innebære å være tater i dagens Norge. Tatere som i dag deltar i dette gjenreisningsarbeid, ikke minst gjennom Romanifolkets Landsforening, vil gjøre tater til en hedersbetegnelse og selv definere hvem de er. Det er kanskje en utfordring for forskere å forstå og leve seg inn i tateres identitetspolitiske arbeid og de sterke følelsene som dette er omgitt av for de berørte, for eksempel aktualisert gjennom vedtaket på Kirkemøtet. Men det må være rimelig å kreve at framstående forskere og kommentatorer som Brox trår varsomt i denne situasjonen. Han og andre bør være tilbakeholdne med å bruke taternes skjebne som redskap i et helt annet og sikkert velment prosjekt: å gi den interesserte offentlighet en bedre forståelse av koblingen vold og innvandring.