DETALJNIVÅ: Det føles helt absurd å gå inn i et sånt detaljnivå i en politisk kommentar. Og det har gått lenger enn det jeg nå gjør rede for, også i de etablerte mediene. Det bør være et engangstilfelle. Dette kan ikke bli en ny norm, skriver Dagbladets politiske redaktør. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
DETALJNIVÅ: Det føles helt absurd å gå inn i et sånt detaljnivå i en politisk kommentar. Og det har gått lenger enn det jeg nå gjør rede for, også i de etablerte mediene. Det bør være et engangstilfelle. Dette kan ikke bli en ny norm, skriver Dagbladets politiske redaktør. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Trine Skei Grande-saken:

På villsporet av fortida

Trine Skei Grande har rotet det til, men fortjener ikke denne mediestormen. Vi trenger en restart, ikke en resett, skriver Geir Ramnefjell .

Kommentar

Trine Skei Grande hadde ikke gjort noe galt i lovens forstand, eller utnyttet sin maktposisjon. Hun visste kanskje likevel at det hun hadde gjort, ikke ville se pent ut i offentligheten. Men både hun og gutten var enige om ikke å si noe.

Det som skjer nå, at den andre parten i saken føler hun har vært uærlig i måten hun har drevet saken i mediene, er dermed blitt det eneste virkelig problematiske for Venstre-lederen. Det er selvpåført skade. Det er også trist, fordi det etter alt å dømme er en sak som i utgangspunktet ikke hadde noe i mediene å gjøre. Skurken i denne fortellingen var i utgangspunktet nettstedet Resett, som ifølge gutten har tilbudt 400 000 kroner for å få ham til å fortelle sin historie. Som har operert hinsides presseetikken. Nå har også Trine Skei Grande gjort seg delvis til skurk, og i manges øyne Resett til helt.

Det er ufortjent, for begge parter.

La oss begynne med Resett. De to siste ukene har de publisert over 20 saker om denne private historien. Både Grande og gutten nekter for å ha snakket med nettstedet, så de har trolig ikke hatt førstehåndskilder. Gudene skal vite at de har forsøkt. Og hvis størrelsen på honoraret de har tilbudt gutten stemmer, må det være et av de mest soleklare bruddene på betalingsjournalistikk-punktet i Vær varsom-plakaten, pressens etiske regelverk:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.»

Til tross for dette, er ikke redaktør Helge Lurås i Resett snauere enn at han påstår, i et intervju med Klassekampen, at «vi kjenner til at gutten opplevde det som traumatisk». Ryktet forteller?

Nettstedet har bygget opp sakene sine på syltynt grunnlag. Det er helt riktig som medieforsker Sigurd Allern sier, at Resett snylter på metoo-kampanjen. De viktigste kjennetegnene for sakene, er at de dreier seg om forskjell i alder, frivillighet og skjevhet i maktposisjon. Det er derfor Giske-saken, Leirstein-saken og Tonning-Riise-saken har fått en plass i mediene. Det er en grunnleggende forskjell på saker som har vært varslet, som dreier seg om uønsket seksuell oppmerksomhet mot yngre personer nedover i det partipolitiske hierarkiet, og Grandes sak.

Gutten sier selv det var frivillig, og han står ikke i et avhengighetsforhold til henne på noe vis. Personlig vil jeg ikke anbefale landets 17-åringer å ha sex med 38 år gamle nestledere i politiske partier, men jeg håper virkelig at de også slipper å havne i medias søkelys på grunn av det. Forutsatt at det var frivillig.

Det føles helt absurd å gå inn i et sånt detaljnivå i en politisk kommentar. Og det har gått lenger enn det jeg nå gjør rede for, også i de etablerte mediene. Det bør være et engangstilfelle. Dette kan ikke bli en ny norm. Det kan i beste fall tilskrives forvirringen den nye medievirkeligheten har skapt, der sosiale medier driver en sak som er fyrt opp et nettsted som ser ut til å opererer ut fra en karikatur av presseetikken. Hør bare hvordan Lurås i Resett legitimerer publiseringen: «Spredningen av sakene viser at dette har offentlighetens interesse. (...)»

Det er en feilslutning. I praksis er det som å si at rykter er legitimt å spre, fordi de er populære. Det er, hvis noen skulle være i tvil, ikke et bærende prinsipp i presseetikken.

Problemet til Grande, er at hun kan ha trådt feil når hun endelig har tatt bladet fra munnen. Det ser ikke ut til å ha vært tilstrekkelig forankret hos gutten. Og selv om hun har vært utsatt for et helt utilbørlig press, er hun tross alt den sterke part. Hun er partileder i regjering, hun har daglig tilgang til mediene. Det gir henne et ansvar for å ta vare på motparten. Det har hun kanskje også forsøkt, likevel var det åpenbart ikke nok for ham.

Men vi vet nok, ut fra hva begge parter nå har sagt, til å si at dette er en privatsak som ikke i utgangspunktet hadde offentlighetens interesse. Hvis Grande ikke har gitt en helt annen forklaring i fortrolige samtaler med statsminister Solberg, er det ingen grunn til at Grande skal måtte trekke seg. Det har hun ikke fortjent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook