For et par og førti år siden, da det var aktuelt å feire Knut Hamsuns hundreårsdag, skrev Dagbladets legendariske medarbeider Anton Beinset: «At han var landssviker, gjør ham ikke til mindre dikter. At han var en stor dikter, gjør ham ikke til en mindre landssviker. Nå er det så at spede røster hevder at Hamsun ikke er en stor dikter fordi han var landssviker, men til gjengjeld er det mange som hevder at han var en liten eller slett ikke landssviker fordi han er en så stor dikter. Hva vi bestemmer oss til, forteller ikke noe om Hamsun. Det forteller utelukkende mye om oss selv. Vi er nødt til for kunstens skyld og vår nasjonale samvittighets skyld å holde klart for øye at Hamsun er en stor dikter og at han var landssviker. Det er en del ting som ikke kan forfuskes.» # Det er tjuetre år siden siste kolossale Hamsun-debatt, etter Thorkild Hansens diskutable biografi «Prosessen mot Hamsun». Den oppfordret til revurdering. Av hva? Ikke av hans forfatterskap. Under okkupasjonen ble rett nok hans samlede verker budt frem til spottpris, bokstavelig talt, men etter 1949 og «Paa gjengrodde stier» ble lesende nordmenn igjen trollbundet av Knut Hamsun. Så kom Marie Hamsuns «Regnbuen» i 1953 og «Under gullregnen» i 1959. De brakte hamsunske skjebner inn i alle lesende norske hjem.