Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Paa gjengrodde stier

Kan et landssvik i okkupasjonsårene revurderes?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For et par og førti år siden, da det var aktuelt å feire Knut Hamsuns hundreårsdag, skrev Dagbladets legendariske medarbeider Anton Beinset: «At han var landssviker, gjør ham ikke til mindre dikter. At han var en stor dikter, gjør ham ikke til en mindre landssviker. Nå er det så at spede røster hevder at Hamsun ikke er en stor dikter fordi han var landssviker, men til gjengjeld er det mange som hevder at han var en liten eller slett ikke landssviker fordi han er en så stor dikter. Hva vi bestemmer oss til, forteller ikke noe om Hamsun. Det forteller utelukkende mye om oss selv. Vi er nødt til for kunstens skyld og vår nasjonale samvittighets skyld å holde klart for øye at Hamsun er en stor dikter og at han var landssviker. Det er en del ting som ikke kan forfuskes.» # Det er tjuetre år siden siste kolossale Hamsun-debatt, etter Thorkild Hansens diskutable biografi «Prosessen mot Hamsun». Den oppfordret til revurdering. Av hva? Ikke av hans forfatterskap. Under okkupasjonen ble rett nok hans samlede verker budt frem til spottpris, bokstavelig talt, men etter 1949 og «Paa gjengrodde stier» ble lesende nordmenn igjen trollbundet av Knut Hamsun. Så kom Marie Hamsuns «Regnbuen» i 1953 og «Under gullregnen» i 1959. De brakte hamsunske skjebner inn i alle lesende norske hjem.

Revurdering av landssvikeren Hamsun? Et spørsmål som Den norske Forfatterforening også feiret sitt 100-årsjubileumsmøte med: «Er det ikke snart på tide at nordmenn revurderer sitt syn på Knut Hamsun?» Spørsmålet er grunnleggende prinsipielt: Kan et landssvik i okkupasjonsårene revurderes? Slik at vi rehabiliterer det som den gang var et dolkestøt mot nordmenn som tok opp kampen mot nazistisk diktatur og overfall og terror? Er det ikke slik at landssvik den gang forblir - landssvik. Kan det forfuskes, at Knut Hamsun oppfordret norske soldater til å kaste børsa, besøkte Adolf Hitler, sendte nobelprismedaljen som gave til Joseph Goebbels og skrev den meningsløse nekrologen over Hitler som opphøyes til profet. Er dette sonet i og med landssvikdommen? Kan det tilgis? Neppe, for en tilgivelse fordrer en angrende synder. Knut Hamsun kunne ikke angre, og han ba sannelig aldri noen om tilgivelse.

Thorkild Hansen-debatten førte imidlertid til at vi fikk den nødvendige revurderingen av professor Gabriel Langfeldts taktløse rettspsykiatriske forfølgelse av Knut Hamsun. Den som hadde en bestilt konklusjon. Knut Hamsun skulle erklæres for ikke tilstrekkelig tilregnelig til å dømmes, tilstrekkelig. Professor Langfeldt spurte nobelpristakeren om han kunne si noe om seg selv? Vel, svarte Knut Hamsun: «Jeg har ikke på annen måte analysert meg selv enn ved i mine bøker å skape flere hundre forskjellige skikkelser - hver især spunnet ut av meg selv... Fra jeg begynte tror jeg ikke det i hele min produksjon finnes en person med en hel, rettlinjet evne. De er alle... splittede og sammenstykkede, ikke gode og ikke onde, men begge deler. Og slik er jeg utvilsomt selv.» Gabriel Langfeldt lyttet: Splittet, ikke god, ikke ond, uten rettlinjet evne? Professoren konkluderte som bestilt; Knut Hamsun har mangelfullt utviklede sjelsevner. Domstolen kunne nøye seg med en erstatningsdom, og så sende Knut Hamsun på gamlehjem i stedet for i fengsel. I dag sier Jens Chr. Hauge at det ville vært «renhårigere med en straffedom for forræderiet og en raskt etterfølgende ettergivelse av straffen».

På nyåret skal vi minnes at det er femti år siden Knut Hamsun døde. Hvordan skal det skje? Det storslåtte ville vært et arrangement som åpnet Nørholm for publikum. Her spøker dikteren i veggene. Her er også slagmarken Nørholm med frontlinjer mellom veggene. Her sukket Knut Hamsun: «Min kone var min onde ånd.» Her lå Marie i sin mahogniseng og skulle dø: «Jeg tenker på Knut Hamsun og i grunnen med megen bitterhet nu efter det hele.» Og bestemte at hun ikke ønsket seg samme grav som Knut. Og her er den store forstillelse - under gullregnen.

Hva med Grimstad? Byen vil lage et Hamsun-museum i det rettslokalet hvor dikteren ble erstatningsdømt til å betale statskassen 425000 kroner. Nå har fylke og kommune bevilget 1,5 millioner kroner til museumsprosjektet. Jo, skjebnen er ironisk. Men hva slags museum? Er det passende her med en spesialitet om Hamsuns «førertanker» og hans landssvik?

Dagbladet oppfrisker debatten om Oslo endelig bør bestemme seg for å kalle en gate/plass opp etter Knut Hamsun? Tidligere ble bestemmelsen utsatt av hensyn til krigsgenerasjonen. Men årene går, og derfor sier nå Arbeiderpartiets etter-etter-etter-krigspolitiker, Jorun Brekkby: - På tide! - med en ny postadresse. Hun får tilslutning fra en bukett av ti kjente forfattere. Og mange flere. Det er betimelig at Dagbladet reiser saken om en revurdering.

To meningsytringer er verd oppmerksomhet. Milorg-sjef Jens Chr. Hauge skriver at gatenavnet bør bli: «Dikteren Hamsuns gate. Det gjør klart hva man hyller, og hva man ikke hyller». Altså dikteren på gateskiltet og forræderen i bakhodet. Jens Chr. Hauge går utenom Hamsun som helhet, og betrakter ham stykkevis og delt. Jeg forstår Jens Chr. Hauge inderlig vel, for som gamle, som okkupasjonsgenerasjon, må vi mobilisere forstillelsesevnen for å få - fred.

Ebba Haslund kan godta å omdøpe St. Olavs plass til - Ylajalis plass. To fluer i et smekk. St. Olavs plass er «Sult»s adresse, og romanens kvinne, Ylajali, bodde i annen etasje i den gamle apotekergården som ennå står på plassen. Har Ebba Haslund funnet et columbi egg? Hun overgår selveste Jens Chr. Hauge, for hun vil hedre dikteren uten å nevne hans navn. Men det dreier seg om det samme, om forstillelseskunster for å få - fred.

I forlengelsen av forstillelsene, her er mitt forslag: Hovedstaden bør ære dikteren med en sti og kalle den «Gjengrodd sti». Det kan være en sti på Vår Frelsers Gravlund, som jo ligger i Ylajalis nabolag. Og så kan vi ha i erindringen det siste Knut Hamsun skrev sankthans 1948, de siste linjer i «Paa gjengrodde stier»: «Idag har Høiesterett dømt, og jeg ender min Skrivning».

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!