TERNINGKAST TRE: «Løvekvinnen»s kunstige estetikk blir aldri forførende nok til å veie opp for filmens endimensjonale rollefigurer og famlende, episodiske framdrift, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «Løvekvinnen»s kunstige estetikk blir aldri forførende nok til å veie opp for filmens endimensjonale rollefigurer og famlende, episodiske framdrift, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Påfallende lite opptatt av filmatisk kvalitet

Anmeldelse: «Løvekvinnen»

FILM: Sviktende publikumsoppslutning rundt kunstnerisk ambisiøse filmer, en drastisk nedgang i inntekter fra hjemmevideomarkedet og endringer i den statlige filmstøtten truer nå med å innvarsle et paradigmeskifte for norsk film av samme størrelsesorden som det som fant sted på starten av 00-tallet.

Løvekvinnen

3 1 6

Drama

Regi:

Vibeke Idsøe

Skuespillere:

Rolf Lassgård, Kjersti Tveterås, Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde Thomine Storm, Ida Ursin-Holm m.fl.

Premieredato:

26. august 2016

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Løvekvinnen

«Bad hair life.»
Se alle anmeldelser

Den gang handlet det om å modernisere og profesjonalisere norsk filmproduksjon ved hjelp av amerikanske sjangeroppskrifter, populærkulturell teft og – viktigst – en stadig voksende pengepott. I dag peker utviklingen i retning av krympende støttemidler og et økende fokus på særnorsk underholdningspopulisme.

Bestselger
Det handler om å treffe den delen av kinopublikummet som går på kino høyst én gang i året, og dette innebærer flere dokumentarer om rotnorske originaler, flere heltekvad fra andre verdenskrig og flere filmatiserte bestselgerromaner.

Vibeke Idsøes «Løvekvinnen» er basert på Erik Fosnes Hansens roman ved samme navn, og sorterer dermed inn under sistnevnte kategori. «Bestselger» er da også den mest treffende sjangerbeskrivelsen på filmen, for dette er en type fortelling som ikke egentlig gir mening hvis den ikke treffer svært, svært bredt.

Historien om den unge pelskledde Eva Arctander, som blir født i en ikke nærmere spesifisert norsk stasjonsby (lokalavisa heter enkelt og greit «Tidende») i et 1912 som mest av alt framstår som et generisk «gamledager», er nemlig et stort stykke kitsch av typen som kan anta karakter av tyngde og dypsindighet hvis alt sitter som det skal. I dette tilfellet blir imidlertid den gjennomført kunstige estetikken – som ligger et sted mellom Harry Potter-filmene og en norsk julekalender – aldri forførende nok til at den veier opp for filmens endimensjonale rollefigurer og famlende, episodiske framdrift.

Barnefilm
Idsøe er best kjent for «Jakten på nyresteinen», som fortsatt står støtt som et av høydepunktene i den norske barnefilmhistorien, og også «Løvekvinnen» preges av et uttrykk som ligger barnefilmen nær. Dette er ikke nødvendigvis en kritikk, for det er i scenene hvor den søtladne sentimentaliteten får fritt spillerom at filmen fungerer best. En stor del av historiens appell ligger nemlig i den lette emosjonelle masochismen det innebærer å sitte og vente på at den ensomme jenta skal få sine forhåpninger om kjærlighet og tilhørighet knust av en konform og fordomsfull verden.

«Løvekvinnen» er ikke en videre god film, men det er ikke dermed sagt at den ikke er vellykket. Filmatisk kvalitet later rett og slett ikke til å stå særlig høyt på prioriteringslista i et filmparadigme hvor billettsalg overskygger alle andre bekymringer. Og på akkurat den fronten bør produsent John M. Jacobsen & Co. ha relativt gode forutsetninger for å lykkes.