Påfugldamen er ikke fanget

Når påfuglen føler seg truet, løfter den halefjærene. De er opptil halvannen meter lange og får den til å se ut som en gigant. I tillegg kan den riste fjærene og lage en skremmende lyd.

Flannery O’Connor (1925-64) kjøpte et par slike som selskapsfugler da sykdommen tvang henne tilbake til moren og gården Andalucía i Milledgeville i deep south Georgia. «Peacock» heter de på engelsk, «peafowl» lød det på Flannery O’Connors syngende dialekt. Hun ble nesten alltid avbildet med fuglene. Enten det nå var mangel på fantasi hos fotografene eller fotolyst hos forfatteren; det var godt for den etter hvert noe sky kvinnen å ha noe å skyve foran seg. Noen biografi skulle det i alle fall ikke bli, det var hun skråsikker på. Liv levd mellom huset og hønsegården blir ikke spennende lesing, skrev hun en gang. Hun skulle få rett.

Første gangen hun var i et slags medies søkelys, var da en newyorker besøkte Mary Flannery O’Connor og hennes foreldre i Savannah i 1930 og laget en kortfilm, en slags «Norge rundt»-variant, som ble vist som forfilm på kino. For familien var det like spesielt å se en kar fra nordstatene som for ham å kunne filme en kylling som gikk baklengs. Femåringen Flannery hadde lært opp kyllingen. Hun var selv en forsmak på de freaks og uvanlige hendelser som det etablerte litterære Amerika siden fant i hennes to romaner og to publiserte novellesamlinger.

Historien om kyllingen som gikk baklengs åpner biografien «Flannery». Den New Jersey-baserte engelskprofessoren Brad Goch har skrevet den første store biografien om denne helt spesielle forfatteren, og han har tatt et forbehold i undertittelen «A life of Flannery O’Connor». Ikke «The life», men «A life». Han berger den akademiske ræva si med den presiseringen, for det er betydelige mangler i boka. Den etter hvert hyppig gjentatte og omtrentlige påstanden om at hun var den «kvinnelige Faulkner», er fortsatt den mest presise. Det er synd.

Brad Gooch har forsynt seg grovt av sitater fra brevene hennes. Brevene er fargerike, vittige, presise og fulle av paralleller mellom levd liv og skrevne historier. Brevsamlingen er utgitt under tittelen «The Habit of Being». Disse har Brad Gooch bygget hele boka over. Han viser hvordan hun bruker levende modeller, historier og moralske problemstillinger og at hun fant mange av sine titler i bibelske tekster. Det er interessant, men ikke mer enn en fantasifull littvitstudent hadde klart å pusle sammen ut fra hennes posthumt publiserte brevsamling og samlede verker.

Biografen unnlater å stille store spørsmål. Eksempelvis er hennes manglende kjærlighetsliv et betydelig tema i boka. Hennes dansk-amerikanske venn, den omreisende selgeren Erik Langkjaer, skal ha vært omtrent den eneste som kysset henne, og dette kysset males ut i en selsom seanse i biografien, men overbygningen mangler: Flannery O’Connor mistet sin far i sykdommen lupus som 15-åring, og fikk mistanke om at hun hadde arvet sykdommen. En kvinne som gikk med en ofte dødelig sykdom på 1940- og 50-tallet var rett og slett ikke et godt parti. Var ikke hennes enslige tilværelse så selvvalgt likevel? Slike ting unnlater Gooch å diskutere. Han setter henne ikke inn i sin tid, heller ikke litterært. Hvor stor var Flannery O’Connor egentlig som forfatter?

Hun sjokkerte sin samtid som også Truman Capote gjorde, men hvor viktig var hun? Hvor viktig er hun? Bortsett fra noe brevlig gjengitt skurr mellom henne og Carson McCullers, er det lite å hente i biografien.

Jeg ble slått i bakken av Flannery O’Connor da Gyldendal ga ut en samling noveller som «Dommens dag» i 1994. Jeg ga den i gave til Levi Henriksen. «Dommens dag» formet hele forfatterskapet hans. O’Connor blåste nesten huet av meg med sin nøye plasserte råskap fordekt som Herrens vilje. I tillegg kom Gordon Hølmebakks fenomenale introduksjon. Når jeg nå leser den om igjen, virker forordet enda mer klargjørende enn den nevnte biografien på 445 sider. Hølmebakk gjenga blant annet det som skulle bli en ledesetning for meg som novelleforfatter: «Jeg kan ikke forestille meg en novelle som ikke får sin riktige avslutning med døden eller forvarsler om den».

En av min og Henriksens felles favoritter, den Mississippi-baserte forfatteren Larry Brown (1951-2004), skrev novellen «A Roadside Resurrection». En handelsreisende kommer til et hus og aner at noe er galt. Ekteparet holder sin utviklingshemmede sønn som en fange på loftet. Det er et klassisk O’Connor-plott, og Brown forklarte historien slik: «This story is as close as I can get to one of my idols, Flannery O’Connor. I wanted everything I could get in here: Jesus, Elvis, faith healers, overveight women, sex, incest, truckers, pickups, goats, pistols, sin and faith and redemption». Det kan høres ut som en parodi på en radiostasjon, men Larry Brown forsikrer «... it’s about as Southern as I can get».

Denne tributten avdekker noe Gooch har sett helt bort fra i sin omfangsrike biografi: Det var Flannery O’Connor som langt på vei definerte den nye sørstatslitteraturen etter Faulkner. I USA har regionallitteratur en enda tydeligere lukt, smak og brodd enn for eksempel vestlandsforfatterne har i Norge, og det å være best i sør, å definere sørstatene, har alltid vært en viktig oppgave for en forfatter, vel å merke fra sørstatene. Litteraturutdanningene, kritikere og lærere i skrivekunst andre steder i USA har opp til nyere tider sett skrått på sørstatslitteraturen og underkjent den med å hillbillyfisere den gjennom klisjeer om bilvrak, blandingsbikkjer og søskenbarnekteskap. Dessuten viser Browns novelle noe stoltheten av å være sørstatsforfatter. Ikke stolt som

i fanatisk, konserverende og

blind for en verden utenfor,

men stoltheten av å forvalte

en litterær arv og skrive et

historisk sett nederlagssugent stykke USA. Biograf Gooch gjør ingenting for å løfte sitt objekt over denne myra. «Flannery O’Connor var fascinert av

sørstatenes egen fascinasjon», fastslår kanadiske Frederick Asals i et essay.

Mens sørstatsforfattere som James Baldwin, Harriet Beecher Stowe, Ernest J. Gaines og en drøss andre bygget forfatterskap på rasemotsetningene, var disse bare kulisser i Flannery O’Connors verker. Hun var katolikk og opptatt av dødssyndene og av å diskutere den menneskelige omgang med bibelens bud.

Flannery ’Connor er godt kjent for det opplyste delen av det lesende publikum i USA, men har er blitt objekt for forskning og litteraturstudier snarere enn masselesing. Ei bok som kunne vært viktig, er Robert Coles bok «Flannery O’Connor’s South» men uviljen mot å konkludere er framtredende hos både ham og Brad Gooch.

Flannery O’Connor selv var ikke redd for å si ting presist og rett ut. Avsnittet er fra min favorittnovelle «The life you save might be your own» i Aase Gjerdrums oversettelse:

«Frue», sa han og vendte sin fulle oppmerksomhet mot henne, «nå skal jeg fortelle deg noe. Det er en doktor i Atlanta som har tatt en kniv og skåret et menneskehjerte – et menneskehjerte» gjentok han, «ut av brystet på en mann og holdt det i sin egen hånd», og han holdt sin ene hånd fram med håndflata opp, som om den bar vekten av et menneskehjerte, «og han studerte det som man studerer en nyklekket kylling. Og frue», sa han og tok en lang og betydningsfull pause mens hodet gled litt lenger fram og de jordfargede øynene lyste, «han vet ikke mer om det enn du og jeg».

Vidar Kvalshaug er forlagsredaktør og forfatter, siste utgivelse er novellesamlingen «Den første av dine aller siste sjanser» (2009).