BOK: «Det farer en stille pest over Europa» fastslås det i «Krigen mot bakteriene». Og nei, det dreier seg ikke om coronaviruset, selv om boka på sitt vis er tragisk godt timet. Det dreier seg om smitten fra såkalte multiresistente bakterier, eller superbakterier som de også kalles.
De har intetsigende og for mange skremmende navn som E. Coli, MRSA, ESBL, CRE, VRE, og de blir mer og mer motstandsdyktige mot antibiotika.
Ifølge forfatter Erik Martinussen dør det nå 700 000 mennesker av antibiotikaresistente bakterier hvert år på verdensbasis. Det tallet kan øke til 10 millioner innen 2050.
Reddet tanta
Vi har en historie i min familie. Min mors lillesøster fikk lungebetennelse mot slutten av 1945. Hun døde 31. januar 1946, bare to år gammel. Ni måneder seinere – det var sånn den gang, rådet var å slokke sorgen gjennom et nytt barn – fikk mamma en ny lillesøster.
Som liten fikk også min tante lungebetennelse. Mormor skal ha vært lammet av frykt, og legen mente de skulle forsøke en ny medisin; penicillin. Min tante var reddet.
Jeg vil tro de fleste familier har en antibiotika-historie. Medisinen var en revolusjon da den kom i kommersiell bruk etter krigen. Ikke bare utryddet den alle bakteriesykdommer, men den la også grunnlaget for moderne legevitenskap og kirurgi.
Antibiotika kunne behandle postoperative infeksjoner, og gjorde derfor kirurgene i stand til å utføre spektakulære operasjoner; hjertetransplantasjoner, levertransplantasjoner, lungetransplantasjoner, kunstige proteser.
Tilfeldighet
Funnet var en ren tilfeldighet. I 1928, på St. Mary’s Hospital i London, fant den britiske legen og farmakologen Aleksander Flemming noen gjenglemte bakterieprøver på sitt rotete kontor. Han kom over noe pussig. Et av glassene hadde blitt kolonisert av muggsopp, og bakteriene var helt utryddet. Han dyrket fram soppen, kalte den muggsaft og døpte den seinere penicillin.
Ressursmangel i Europa gjorde at ble brakt over til USA og videreutviklet og patentert av Pfizer – noe som for øvrig ga startskuddet til den etter hvert skandaliserte amerikanske legemiddelindustrien. Penicillinet reddet tusenvis av liv på D-dagen og kom i kommersiell bruk på femtitallet. På sekstitallet eksploderte både bruken og utviklingen av nye antibiotikatyper.
Advarsel
Flemming skal allerede i 1945 ha kommet med en advarsel om at bakteriene kunne bli resistente ved overforbruk. I dag er det en velkjent problematikk og utbredt frykt, og sånn sett er Martinussens bok ingen sensasjon. Men den er forbilledlig sakprosa. Statsviteren og journalisten Martinussen har tidligere skrevet den kritikerroste «Drivhuseffekten – klimapolitikken som forsvant» (2013), omtalt som en pageturner om klima.
Det samme kan sies om denne, der han imponerer med sin klarhet, grundighet og enorme stofftilfang – og ikke minst språklige tydelighet som gjør at boka med letthet kan leses av gud og hvermann.
Martinussen tar oss gjennom bakterienes historie, og bakteriologiens gullalder på attenhundretallet. Koleraepidemien i London som først tok slutt da den britiske slum-legen John Snow påviste at det var bakterier i drikkevannet, og ikke dårlig luft, som forårsaket de mange dødsfallene.
Den skrekkinngytende Y. Pestis, som utryddet halvparten av Romerrikets befolkning, drepte 40 millioner mennesker under svartedauden, og 100 000 mennesker i Kina på slutten av attenhundretallet. Frykten er at dagens gnagere bærer på en genetisk variant av pestbakterien. Hva om den blir resistent?
Skremmende om kjøttindustrien
Boka byr på en stor tematisk variasjon, med caser, forskningsartikler og intervjuer med fagfolk. Vi møter sykepleieren som mistet jobben på grunn av MRSA, og den norske grisebonden som måtte slakte hele bestanden på grunn av MRSA funn.
Vi blir tatt med til et bortgjemt forskningsinstitutt i Georgia, der de forsker på de bakteriofager, en type virus som dreper visse bakterier.
Mest skremmende er den omfattende gjennomgangen av antibiotikabruk i den industrielle kjøttindustrien.
I dag går 73 % av all verdens antibiotika til dyreindustrien, og studier viser at 75–90 prosent av medisinen går rett ut i vann og kloakksystemer. Ingen kjenner konsekvensene.
«Krigen mot bakteriene» er skremmende lesning, men ingen dystopi. For min del blir jeg først og fremst imponert over disse første levende organismer på jorda. Bakteriene har vært her i fire milliarder år, og det er tusen milliarder ulike sorter i verden. De danner grunnlaget for at det finnes mennesker og dyr på jorda. Martiniussen vier et helt kapitel til forskning rundt tarmbakterienes viktige funksjon i vårt immunapparat, og med fagfolk i ryggen argumenterer han overbevisende for at vi må lære oss å leve med dem. En krig mot dem synes sjanseløs.
