Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pakistan kollapser ikke

Etter drapet på Benazir Bhutto 27. desember og den påfølgende uroen, har dommedagsprofetiene over Pakistan og dets demokrati haglet. Den ene etter den andre har advart mot at Pakistan vil gå mot et politisk kaos og ende opp som Somalia, eventuelt forsvinne som nasjon. Dette er mildt sagt overdrevet.

Hvis dette drapet mot all formodning skulle ha en tragisk effekt på Pakistans fremtid, vil det være særdeles rart at det er Benazir Bhuttos bortgang og ikke hennes far eller Pakistans første statsminister Liaqat Ali Khans drap som fører til Pakistans kollaps.

Pakistan vil neppe kollapse, til det er massene for uinteresserte. Tre dagers herjinger i ulike byer er det maksimale som er observert i Pakistan etter slike hendelser. Da Musharraf tok over landet i et ikke-blodig militærkupp i oktober 1999, var det knapt en reaksjon å se i gatene. Nawaz Sharifs påfølgende rettssak i Karachi interesserte, ifølge det velrenommerte Pakistanske nyhetsmagasinet Herald, to personer - hvorav den ene var hans kone. Nasjonen har ifølge Pakistan-kjenneren Jason Burke en bisarr evne til overleve slike kriser.

Ser vi nærmere på pakistansk politikk, vil vi se at den står nær en krise, men situasjonen er på ingen måte mer (eller mindre) kritisk i dag enn den har vært opptil flere ganger før. Spørsmålet er snarere: når har pakistansk politikk ikke vært i en krise? Den pragmatiske politikerstanden som har representert Pakistan i snart 60 år er en standhaftig gruppe individer, som protesterer, taler og oppfordrer til mye, men til syvende og sist kalkulerer seg frem til løsninger som passer dem selv, og i noen tilfeller, nasjonen. Den pragmatiske naturen i Pakistansk politikk kan illustreres med følgende eksempel: «demokratiets» eneste håp (ifølge mange politikere i Vesten) Benazir Bhutto hadde få dager før attentatet ferdigforhandlet en avtale om maktfordeling. Motparten var diktatoren hun kjempet mot i åtte år. Pragmatismen gjelder fra den (ytterste) religiøse høyresiden til den sekulære venstresiden i Pakistan. Det er betegnende at det eneste partiet som enda ikke har varslet boikott av valget er Pakistan Peoples Party (PPP) som har alt å tjene på et valg akkurat nå. For de øvrige partiene er boikott kun et alternativ når en politisk valgseier er utenfor rekkevidde.

Demokratiet har aldri slått rot i Pakistan, delvis fordi landeierskap er hovedgrunnlaget for politikerne i Pakistan. Benazir Bhutto var en føydal-«herre» som arvet et parti av sin far. Etter hennes meget tragiske død skal hennes sønn og ektemann dele lederskapet i PPP til sønnen er gammel nok til å ta del i pakistanske valg. Ved overtagelse av ledervervet ønsket Bilawal Bhutto Zardari å «styre partiet demokratisk». Ironisk, med tanke på at hans mor bar den offisielle tittelen «chairperson for life», samt at han selv ble utnevnt som leder uten noen form for demokratisk valgprosess i partiet.

Selv om slagord som «demokrati er den beste hevn» selger, hjelper det lite når folk ser at partiledelse går i arv. Mahir Ali, en kjent kommentator i den engelskspråklige avisen Dawn beskrev PPPs nye ledelse som en «føydal farse fra en annen tid». PPP var for velgerne et håp om et folkeparti og blant de få partiene som faktisk snakket om et sekulært og sosialdemokratisk Pakistan, med mat, husly og utdannelse til folket. Mens Zulfiqar Ali Bhutto snakket om viktigheten av sosial utjevning ble dette fullstendig tilsidesatt av hans datter. Ironisk nok kunne Benazir Bhuttos tragiske død ha gitt PPP den demokratiske legitimeringen partiet sårt har trengt de siste årene, ved å ha holdt interne valg istedenfor dele ut partilederverv i henhold til arverekkefølgen. Dessverre skjedde ikke dette og partiet forblir ved sin lest ved å være eid av Bhutto-familien/arvingen.

Med deling av makten mellom en som ikke kan velges (Bilawal) og en som ikke bør velges (Zardari), har velgerne fått en dårlig kombinasjonen av personer å stemme på. For Zardari vil tiden blant annet deles mellom det å lede et politisk parti i sorg og kampen mot sine egne korrupsjonssaker i Islamabad, London og Geneve. Zardaris problem er at hans korrupsjons-handlinger er så velkjente at selv med et frafall av anklagene vil folk flest likevel anse ham som korrupt.

Musharrafs populæritet de første årene som øverstkommanderende i Pakistan hadde basis nettopp i hans kamp mot korrupsjonen og korrupte politikere. Mange mener at President Pervez Musharraf ble presset av Washington til å søke samarbeid med Benazir Bhutto. For begge leire var dette et vanskelig valg; for demokratene i PPP var et samarbeid om maktfordeling med militærlederen Musharraf et svik ovenfor befolkningen, for Musharraf var dette et tap for hans kamp mot korrupte politikere.

Dette samarbeidet med Bhutto er av mange Musharraf-tilhengere ansett som hans største tabbe. Begge parter måtte gi seg på viktige punkter for å få på plass en avtale. For Musharraf dreide dette seg om å få beholde makten som president, mens for Benazir Bhutto gjaldt det å bli kvitt korrupsjonssakene mot henne. Musharraf greide å få til det som ble kalt «National Reconciliation Ordinance» som trakk tilbake alle sakene mot henne. Tre langt alvorligere korrupsjonssaker gjenstår fortsatt i Europeiske domstoler som selv Musharraf ikke greide å trylle vekk: Valencia, Geneve og London. Pakistanere flest likte denne avtalen svært dårlig.

I dag omtales Benazir Bhutto i vesten som en martyr for frihet og demokrati, men hun kan neppe måle seg med vår tids dyktige politikere. I løpet av hennes to perioder som statsminister utrettet hun lite. Kampsakene ble aldri realisert, og hun nøyde seg i grunnen med å ha kommet til statslederstillingen. Istedenfor å kjempe mot status quo og det mektige militæret, ble hennes perioder som statsminister kjennetegnet av nepotisme og korrupsjon. Amnesty International anså hennes regjering for å være den aller verste med tanke på dødsfall i fengslene og drap og tortur. Organisasjonen Transparency International utpekte Pakistan til et av verdens tre mest korrupte land under Bhuttos andre statsministerperiode.

Da Benazir Bhutto etter mange år i eksil returnerte til Pakistan høsten 2007, ble hun fremstilt som vestens venn, en moderne kvinnelig leder og Pakistans framtid. For Vesten representerte Bhutto et håp om alt man ønsket å se i Pakistan - en kvinnelig, sekulær, moderne og anti-islamistisk leder. I realiteten var hun nok ikke en del av løsningen, men av problemet. Hun representerte en svært umoderne føydal stammekultur uten noen form for velgermasse blant den utdannende urbane middelklassen. Og selv om svært mange ønsket å se henne lykkes i politikken, var hun for pakistanere flest en korrupt, udemokratisk og til dels udyktig politiker. PPP-frivillige brukte lang tid på å samle opp de rundt 200000 som mottok Bhutto da hun landet i Karachi. Det var likevel langt unna den millionen som mottok henne da hun i 1986 returnerte til Lahore for å ta opp kampen mot Zia ul Haq. For pakistanere flest var begravelsen en trist avskjed med nok en politiker de for lengst hadde blitt likegyldige til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media